Vitenskap og religion 6. april 2013
May 5, 2013 
Akademiet OVEK, Nyheter, Seminar 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Med velvillig tillatelse fra Dagfinn Føllesdal kan vi nå trykke hans foredrag på vårt seminar 6. april.
Her følger først et resyme:
Forholdet mellom vitenskap og religion har skiftet meget opp mellom tidene. Perioder med konflikt har vekslet med perioder med harmoni.
Harmonien er noen ganger kommet i stand ved at man har ment at vitenskap og religion ikke har noe med hverandre å gjøre. De angår forskjellige områder av tilværelsen, eller, som enkelte har hevdet, religionen pretenderer ikke å utsi noe om virkeligheten i det hele tatt, den er ikke-kognitiv.
Andre mener at vitenskap og religion har noe med hverandre å gjøre, det kan i prinsippet oppstå konflikt mellom dem. Hvorvidt det er konflikt eller ikke, avhenger av om religionens verdensbilde er forenlig med vitenskapens. Har man dette syn, kan man også spørre om vitenskapene ikke bare er forenlige med religion, men også positivt underbygger den.
For å kunne ta stilling til disse spørsmålene, vil vi se litt på hva vitenskap er og hvordan vitenskap og religion forholder seg til kognitive, normative, emosjonelle og eventuelle andre sider ved vår tilværelse.
Foredraget:
Vitenskap og religion
Forholdet mellom vitenskap og religion har skiftet meget opp mellom tidene. Perioder med konflikt har vekslet med perioder med harmoni. Konfliktene har vært mange og voldsomme og enkelte ganger kostet menneskeliv.
Konfliktene er gjerne kommet i perioder hvor vitenskapene har gjennomgått store forandringer, hvor vitenskapelige teorier som har vært vel innarbeidet og alment akseptert i lengre tid, har veket plass for radikalt nye måter å se verden og mennesket på. Eksempler er renessansen, da det gamle geosentriske verdensbilde måtte vike for det heliosentriske, og Darwinismen i det forrige århundre, som ledet til en opprivende konflikt mellom vitenskap og religion, en konflikt som ennå lever videre enkelte steder i verden, for eksempel i noen fundamentalistiske kristne kretser i USA.
Det heliosentriske verdensbilde ble av mange oppfattet som uforenlig med enkelte utsagn i Bibelen, f.eks. at Gud stoppet solen (Josva 10:13). Utviklingsteorien ble ansett for å stå i strid med Bibelens skapelsesberetning. Darwin, som var aktivt troende, mente imidlertid at skapelsesberetningen ikke var ment som en historisk beretning, og at det ikke var noen konflikt mellom hans teori og Bibelen. Men han forutså hvordan hans teori ville bli brukt motskapelsesberetningen og kristendommen, og dette bekymret ham sterkt. Bertrand Russell bemerket at det ikke behøvde å være noen slik konflikt, selv om Darwins teori var blitt bekreftet av fossilfunn osv. Den troende kunne forklare disse funnene ut fra en alternativ vitenskapelig teori: han kunne hevde at verden, med sine fossiler, var skapt for 5000 år siden. Hvorfor skulle ikke Gud, som kunne skape en hel verden, også kunne skape en del fossiler?
Russells forslag var ikke alvorlig ment, men det kan være verdt å reflektere over hva som er galt med det. Problemet blir åpenbart hvis vi ved hjelp av et parallelt argument viser at verden kunne vært skapt for fem minutter siden. Det hjelper ikke å innvende at vi husker ting som skjedde langt tidligere. Gud kunne jo i sin allmakt ha skapt alle disse hukommelsesspor samtidig med at han skapte oss og resten av verden.
Problemet er at disse tidsavgrensningene, 5000 år eller 5 minutter, er tilfeldige, eller ad hoc . De har ingen begrunnelse innenfor teorien, men er tilleggshypoteser som kompliserer teorien. De strir mot enkelhetsprinsippet: Når vi skal velge mellom to teorier som begge er forenlige med alle som er observert, bør vi velge den enkleste. Et klassisk uttrykk for denne betoningen av sammenheng finner vi hos Goethes Faust, prototypen på mennesket som ønsker å forstå:
Hvor alt blir samlet som var spredt:
Alt virker sammen og blir ett!
Her rekker de hverandre gylne spann
på veien til og fra et åndeland.
Du gjester jorden, lykkebringer,
med himmelduft i dine vinger!
Hør, verdensharmonien klinger!
(Faust I, vers 447ff.
André Bjerkes oversettelse,
Oslo: Aschehoug, 1983.)
Og omvendt, forståelsen blir borte når sammenhengen forsvinner.
“It is all in pieces, all coherence gone”, skrev John Donne (i 1611) om middelalderens verdensbilde.
Når det oppstår konflikter mellom religion og vitenskap er det derfor ingen tilfredsstillende utvei å komplisere teorien for å unngå konflikten. Av og til forsvinner konflikten ved at den vitenskapelige teori blir kullkastet gjennom videre eksperimenter, men som regel blir den erstattet av en ny teori som viser seg like problematisk.
Like siden disse konfliktene begynte, har imidlertid mange valgt en annen utvei, nemlig at religion ikke pretenderer å si noe om verden. Denne utveien tar to former. Den eldste av disse går ut på at Bibelen og andre religiøse skrifter ikke skal leses bokstavelig, som beskrivelser av den fysiske verden, men at de utsier noe om den religiøse sfære og om hvordan vi bør leve. Som Galilei sa det i et italiensk ordspill, som taper på å bli gjengitt på norsk: “Bibelen lærer oss ikke hvordan himlene går, men hvordan vi går til himmelen.”
Den andre varianten av denne utveien går ut på at religionen ikke er kognitiv, religiøse utsagn er kognitivt meningsløse, de utsier ikke noe. Som Wittgenstein sa det i siste setning av Tractatus: “Hva man ikke kan si noe om, må man tie om.” Denne idêen ble utviklet videre av de logiske empirister. De oppdaget imidlertid at det var svært vanskelig å trekke noe skille mellom kognitivt meningsfull og kognitivt meningsløs. I en viktig artikkel fra 1953, “Two dogmas of empiricism”, argumenterte og Quine for at idéen om at det er et slikt skille mellom meningsfulle og meningsløse setninger er basert på et feilaktig syn på forholdet mellom språk og virkelighet. Etter denne artiklen har ingen forsøkt å gjenopplive dette skillet, som var en av hovedidéene i den logiske empirisme.
Selv om idéen om at religiøst språk er kognitivt meningsløst viste seg å være en blindvei, har den ført til noe godt: den har gjort oss mer oppmerksom på at språk brukes på mange forskjellige måter. Tradisjonelt har man tenkt seg at språk vesentlig brukes til å beskrive med. Man oppdaget imidlertid at språk brukes til svært mye annet, og at mye av det man tidligere hadde oppfattet som beskrivelse burde ses på som noe helt annet. For eksempel har man tradisjonelt tenkt seg at det å gi et løfte er å fatte en indre beslutning og så meddele dette til andre ved å beskrive denne indre beslutningen. Det er imidlertid åpenbart at en slik indre beslutning i seg selv ikke er nok til å gi et løfte. Det avgjørende for om det gis et løfte, er at noe blir sagt, og at det blir sagt på en rett måte i en rett situasjon. En skuespiller som ytrer et løfte på scenen, vil ikke bli bedt om å innfri løftet, situasjonen hvor ordene ble ytret, er ikke den rette. Man innser også lett at det ikke er nødvendig for å gi et løfte et det foreligger noen indre beslutning. En person som ytrer de rette ord i den rette situasjon gir dermed et løfte, selv om han ikke har til hensikt å holde det. Den indre beslutning kan være avgjørende for at løftet blir holdt, men det er den offentlige talehandling som avgjør om det foreligger et løfte. Den sene Wittgenstein og John L. Austin var pionerer på dette feltet, særlig viktig var Austins lille bok How to do things with words (1965).
Denne utforskningen av språkets mangfoldige bruksmåter har hatt stor betydning for vår forståelse av religiøst språk. Den støtter også opp om studiet av litterære genrer. Allerede i mddelalderen var man klar over at Bibelens forskjellige skrifter tilhører forskjelige genrer. Noen av dem, som Det nye testamentes beretninger om Jesu liv og lidelse er for en stor del historiske beretninger, som i prinsippet kan komme i konflikt med vitenskapelige resultater, fra utgravninger, dokumentundersøkelser, osv. Andre skrifter, som skapelsesberetningen og Jobs bok, er av en annen art, noe som blir tydelig på grunnlag av stilistiske studier studiet av litterære genrer
Harmonien er noen ganger kommet i stand ved at man har ment at vitenskap og religion ikke har noe med hverandre å gjøre. De angår forskjellige områder av tilværelsen, eller, som enkelte har hevdet, religionen pretenderer ikke å utsi noe om virkeligheten i det hele tatt, den er ikke-kognitiv.
Andre mener at vitenskap og religion har noe med hverandre å gjøre, det kan i prinsippet oppstå konflikt mellom dem. Hvorvidt det er konflikt eller ikke, avhenger av om religionens verdensbilde er forenlig med vitenskapens. Har man dette syn, kan man også spørre om vitenskapene ikke bare er forenlige med religion, men også positivt underbygger den.
For å kunne ta stilling til disse spørsmålene, vil vi se litt på hva vitenskap er og hvordan vitenskap og religion forholder seg til kognitive, normative, emosjonelle og eventuelle andre sider ved vår tilværelse.
