På vei til Roma
February 6, 2024 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Inntrykk og tanker rundt det internasjonale WAC møtet i Roma, bispesynoden og Den synodale veien i Tyskland
– en litt annerledes reisebeskrivelse
Av Lars O. Baumbusch
Hvem kjenner ikke den følelse fra sin barndom: det er jul, man har ventet og endelig fått en presang, man åpner den, man gleder seg, men samtidig brer det seg en skuffelse fordi man ikke helt har fått det man hadde ønsket seg. Presangen er gitt i beste hensikt, men et ønske og realiteten kan være to forskjellige sider av en sak.
I oktober deltok jeg som norsk WAC (We are Church) representant i Roma. Inntrykkene var mangfoldige og litt som julepresangen: overraskelse, glede, men samtidig litt skuffelse. Hadde jeg hatt for store forventninger?
I vår hadde jeg fulgt tett med på den synodale veien og utviklingen i Tyskland. Også her var det en stemning, endelig settes det noen prosesser i gang, til tross for at de settes i gang for sent og litt halvhjertet.
På veien dit ditt hadde jeg lest et innlegg fra Matthias Drobinski (redaktør i den kristelige ukeavisen “Publik-Forum”), som poengterte veldig tydelig forskjellen mellom synoden i Roma som er initiert av pave Franz, og Den synodale veien i Tyskland som litt tidligere ble igangsatt av den tyske bispekonferansen. I samtaler med folk fra We Are Church i Roma ble det klart at det ikke er helt enkelt å sammenligne pavens prosjekt og det tyske prosjektet. Begge handler om synodalitet, men innfallsvinkelen og målet er noe ulikt. Begge ønsker å arbeide med hvordan kirkens fellesskap og misjon kan ivaretas og utvikles i tiden som kommer, men i den tysktalende verden gikk man i gang med å drøfte konkrete forslag til reformer. I Roma, derimot, var hensikten å øve på å bli fortrolig med en ny måte å snakke sammen på. Målet var ikke aktuelle reformforslag, men å utvikle evnen til å lytte til hverandre og respektere hverandre i en samtale preget av Den hellige Ånds nærvær og virke. Det er klart, ikke alles forventninger kunne innfris når utgangspunktet var forskjellig. I alle fall er det mange ulike syn på ting og kirken tenker ofte i århundrer.
Det som også ble mer og mer tydelig for meg var at vi i OVEK (og/eller WAC) har en begrensning når det gjelder ressurser, så vi må nok velger våre strategier med omhu. Samtidig er vi utsatt for et nokså konservativt miljø fra Den nordiske biskopskonferansen og dilemmaet med å være i diaspora. Vi er i en sårbar situasjon, og kanskje ikke alt som er relevant for oss er like relevant for kirken i andre land. I tillegg kommer et typisk “skandinavisk” ønske om å finne kompromisser istedenfor å gå til direkte konfrontasjon. På godt og vondt, av og til trengs argumentasjon og diskusjon for å komme videre og oppnå noe nytt.
Den synodale veien i Tyskland (eller bedre, i de tyskspråklige land) er preget av en gjennom mange århundrer utviklet tradisjon for teologisk og akademisk debatt og dialog. Man er vant til to kirkesamfunn som er omtrent like sterke og sliter med noen av de samme problemene (skandaler og synkende medlemstall), men forskjellige tradisjoner. Man kjenner hverandre, støtter hverandre, stoler på hverandre og respekterer forskjeller og ulikheter. Den katolske kirken har hatt en akademisk tradisjon med verdenskjente, liberale teologer som Küng, Rahner, eller Ranke-Heinemann på den ene siden og meget konservative meninger, som den avdøde pave Benedikt, på den andre siden. I den teologisk-akademiske tradisjonen er det de beste argumenter som “vinner” og denne tilnærmingen ble også brukt i dialogen på Den synodale veien der kirkeledelsen og legfolk møttes. Jeg går ikke inn på de foreløpige resultatene og balansen og sammensetningen eller utvalg av deltakerne. Men det er viktig å påpeke at lekfolk i den katolske kirken har en viktig posisjon og funksjon i Den katolske kirke i Tyskland, bl. a. i “Zentralkomitees der deutschen Katholiken (ZdK)” som er en sterk organisasjon preget at lekfolk som for eksempel Uta Ranke-Heinemann, datteren av tidligere presidenten Heinemann som selv er en sterke og anerkjent teolog og første kvinnelige teolog i verden som ble professorkompetent i katolsk teologi.
Denne elskede akademiske debattkulturen i katolsk teologi er annerledes i andre land, som er mer preget av hierarkiske maktstrukturer.
På veien til Roma ble jeg bevisst på den prinsipielle forskjellen mellom den tyske og den pavelige tenkemåten som har ført til en del misforståelser på begge sider. I Tyskland (tyskspråklige land) har vi en debattkultur som søker etter de beste argumentene, en intellektuell og åpen tilnærming som også er kjent i den protestantiske kirken. At hele debatten ble strømmet mens den pågikk i realtime var også kjennetegn på et ønske om åpenhet, deling, og gjennomsiktige prosesser.
På den andre siden har vi den pavelige synoden. Her var det samtalen som var selve veien og som sto i fokus og var målet. Det var viktigere å snakke sammen og lytte til hverandre på en synodal måte enn å komme fram til konkrete avgjørelser eller resultater av en debatt. Paven, med sin søramerikansk og sin jesuitt bakgrunn, ønsker en mer stillferdig tilnærming. At møtene begynner med bønn og stillhet og meditasjon er også uttrykk for dette. Dessuten måtte alt foregå bak lukkete dører (hvor det kanskje diskuteres åpent?). Ingen skulle behøve å være redd for å bli hengt ut med sin mening. En prosess som nok er kjent fra en lang tradisjon i kirkens historie. Jeg ser nok utfordringen i at paven møter mye motvind. Hans oppgave er å samle en verdenskirke med mange forskjellige strømninger og tradisjoner.
For vestlige land med en tradisjon for åpne og demokratiske prosesser kan det være en utfordring at vi ikke får kjennskap til hva som blir diskutert. Men å tenke og reflektere er i alle fall en veldig bra strategi når en så stor prosess som synodalitet skal gjennomføres. Samtidig er det et spørsmål om vi har tid til det siden vi hele tiden opplever at medlemmene flykter fra kirken. Det blir et spørsmål om lukkede prosesser er fornuftige og tidsriktige etter alle de misbruksskandalene som har rammet den katolske kirken de siste årene.
“Vi kan ikke vente lengre” – det var mitt inntrykk i mange av de foredragene jeg hørte og samtalene jeg hadde med folk fra WAC og andre reformbevegelser, Jeg tror mange er helt enig i at det trengs reformer og en bevegelse i kirken. Hvor langt den skal gå og hvor omfattende den skal være kan diskuteres. Men hvordan kan man få i gang reformer uten å sprenge kirken? Skal man ta med alle? Et viktig aspekt jeg lærte da jeg fulgte Den synodale veien i Tyskland, kom fra biskop Bätzing, som uttalte mot kritikerne fra den konservative siden: “Vi tar ingenting fra dere”, men for andre kan endringer være en helt nødvendig berikelse. Det vil si at hvis man ønsker å gå i en kirke med en mannlig prest eller diakon eller gifte seg heterofilt, kan man fortsette med det, men for de andre som ønsker kvinnelige diakoner eller prester og en form for homofil vielse kan det være avgjørende at også de beholder sin plass i Den katolske kirke.
Hva jeg også opplevde var noen mer radikale reformønsker. Det kan nok hende at disse blir introdusert og gjennomført i fremtiden, men å fordre eller praktisere disse i dag kan virke mot sin hensikt og være avskrekkende for en del mer tradisjonelle kirkebesøkende. Jeg tror at en av de største utfordringene er å innføre og lede forandringer som riktignok kan gjøre vondt for noen, og samtidig formidle at utvikling kan være nødvendig og hensiktsmessig. Kirken kan ikke stå stille. Kirken har gjennomgått mange forandringer gjennom tidene og det trengs flere. Dette bør skje gjennom en løpende samtale og diskusjon blant både hierarki og legfolk. Hvor langt det skal gå, synes jeg det skulle være en bred diskusjon om både blant presteskapet og lekfolket. I denne sammenheng er det viktig at den prosessen som paven har igangsatt lykkes. Synodalitet er nettopp å vandre sammen og lytte til hverandre. Å vandre sammen på den måten vil ha stor betydning for kirkens misjon og fellesskap,
En annen tanke er at jeg fikk litt inntrykk av at WAC kan oppfattes som “salt i suppa”, eller en intellektuell surdeig som hjelper brødet å bli modent. Vi kan bidra med berikelse og nye tanker, men vi må også passe på å “ta med de andre”, være inkluderende (i motsetning til en del konservative miljøer som er ekstremt ekskluderende).
