Overgrep mot barn og den katolske kirken

April 21, 2013      Nyheter      Torstein Seim      no responses

Tagged with:

På bakgrunn av det Katrine Folgen-Solberg hevder i Afterposten den 12.april kan det virke som at det bare er sølibatet som har skylden for de seksuelle overgrep som har skjedd mot barn i den katolske Kirke, men stemmer virkelig dette? Samme dag prøver Aftenposten i sin leder gi en analyse av det dilemma som den katolske Kirke står ovenfor når blant annet personer i ledende stillinger i Kirken, her to navngitte kardinaler, uttaler seg om saken. Lederen mener at dette kan oppfattes som en avledningsmanøvre, der overgrepssaker mot barn blir bagatellisert.

Hvis seksuelle overgrep mot barn bare skjer innenfor rammene for det katolske sølibatet blant prester og andre gjestlige, ville vi alle kunne tenke at dette var et ganske enkelt problem å løse. Biskop Bernt Eidsvig skriver i sin kronikk den 10.april helt korrekt at dette  hadde kraftig begrenset problematikken og antall barn som blir utsatt for seksuelle overgrep i verden. Men slik er selvfølgelig ikke tilfellet, tvert imot er dette et stort problem i mange land og omfatter dessverre tusenvis av barn. Samtidig  forminsker ikke det ansvaret som Kirken har når det skjer innenfor rammene til Kirken.

Som en ganske vanlig, katolsk familie i Norge, har jeg, min mann og våre barn flere ulike erfaringer med denne saken. Vi har følt  smerte og sorg  for de utsatte barna, vi har også opplevd fortvilelse, men har ikke vært overrasket, at slikt  også skjer i vårt land. Vår umiddelbare uro for at noe skal skje våre egne barn, som drar på leir og deltar i barne- og ungdomsaktiviteter i regi av Kirken, har også vært noe vi har måttet forholde oss til og tenke igjennom. Vi har også gjort oss noen erfaringer med hvordan Kirken som organisasjon har håndtert avsløringen innad i Kirken i Norge. Her har vi opplevd både stor omsorg og empati, der Biskop Bernt Eidsvig har vært et godt eksempel. Mens noen få enkeltpersoner på den andre side, har vist en atferd som kan tyde på at de prøver å minimalisere ofrenes situasjon og gitt oss grunn til å tro at de har vært mest opptatt av egen sårheten over å bli mistrodd. En utfordring for oss har også vært at vi samtidig gjennom media fått presentert et bilde av oss katolikker som vi i liten grad kjenner oss igjen i. Hva er det egentlig som får journalister, og nå seinest serietegnere (jf “skarpe kanter” i Afternposten den 4.april), til å tro at de fleste av oss godtar disse overgrep? Noen ganger kan det virke i disse beskrivelser som at katolikker generelt er umælende og lydige, som ikke tør å “snakke paven mitt imot”. Dette provoserer og kan trekke fokuset vekk fra det vi egentlig burde være opptatt av, hvordan vi kan avsløre og forhindre overgripere fra begå overgrep mot barn og hvordan vi kan beskytte barn mot nye overgrep.

Som voksne mennesker mener jeg vi må tåle å stå til svars for overgrep som vi vet har skjedd i den katolske Kirke i Norge, og i andre land. Men når vi opplever at lærere på skolen gir kommentarer knyttet til seksuelle overgrep til våre barn , der de blir omtalt som “dere katolikker”, da må vi som foreldre få lov til å si stopp! Dilemmaet vi står ovenfor er fortsatt at den katolske Kirke, som så mange andre organisasjoner, ikke alltid har satt de svakeste først. Også når rutiner er på plass og endringer av holdninger følger etter.  Så lenge barn risikerer overgrep, enten seksuelt, fysisk eller psykisk, må vi voksne ta ansvar for og jobbe for at dette blir avslørt og stoppet. Til nesten enhver pris. Enten det er innenfor den katolske Kirken, idrettslag, fotballsklubber, barnehjem, nabolaget eller i vår egen familie. Det er bra at man anerkjenner at dette ikke handler om krisehåndtering alene, men om å opprettholde den moralske autoritet Kirken påberoper seg som Kristi etterfølger.

Hanneke Ørne Bruce (barnevernspedagog og katolikk)

Comments are closed.