Bufo viridis © Matt Reinbold

Om vann, ånd og blod

January 2, 2018      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:

Her er en forkortet norsk versjon av foredraget Sr Madeleine Fredell OP holdt 20. oktober 2017.

1. Det var en mann blant fariseerne som het Nikodemus. Han var en av jødenes rådsherrer. 2. Han kom til Jesus om naten og sa til Ham: Rabbi, vi vet at du er en lærer kommet fra Gud, for ingen kan gjøre disse tegn som du gjør, uten at Gud er med ham. 3. Jesus svarte og sa til ham: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født på ny, kan han ikke se Guds rike. 4. Nikodemus sier til Ham: Hvordan kan et menneske bli født når han er gammel? Kan han vel annen gang komme inn i sin mors liv og bli født? 5. Jesus svarte: Sannelig, sannelig sier jeg deg: Uten at en blir født av vann og Ånd, kan han ikke komme inn i Guds rike. 6. Det som er født av kjødet, er kjød, og det som er født av Ånden, er ånd. 7. Undre deg ikke over at jeg sa til deg: Dere må bli født på ny! 8. Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med hver den som er født av Ånden. 9. Nikodemus svarte og sa til Ham: Hvordan kan dette skje? 10. Jesus svarte og sa til ham: Du er Israels lærer, og vet ikke dette? 11. Sannelig, sannelig sier jeg deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, og dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12. Når jeg har talt til dere om de jordiske ting, og dere ikke tror, hvordan kan dere da tro dersom jeg taler til dere om de himmelske? (Johannesevangeliet 3, 1-12)

Nikodemus og Jesus snakker om  hva det vil si å tro. Dersom vi tror, er vi født på ny og delaktige i en skapende relasjon med Gud, eller med gudsvinden  som taler og skaper. Tre nøkkelord plasserer oss rett i den jødiske fortellertradisjonen: Fødsel, vann og ånd. For  dem som hørte Johannes var henvisningen selvsagt, den pekte tilbake på den første skapelsesberetningen. «I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet.» Det ordet som den hebraiske grunnteksten bruker for «ånd»,  ruach,  her, er det samme som for «vind», og i mange svenske bibeloversettelser oversettes det som «en gudsvind svepte fram över vattnet». Johannesevangeliet oppfordrer opp igjen og igjen til å være i det «Nå» der alt begynner og  der alt faktisk kan bli født på ny. Det er her vi begynner å tale med Gud.

La oss legge til enda et nøkkelord: når en fødsel finner sted, kommer det ikke bare vann, men også blod fra kvinner som føder. I Johannesevangeliet, kapittel 19, kan vi lese «men da de kom til Jesus og så at han allerede var død, brøt de ikke hans ben, men en av stridsmennene stakk ham i siden med et spyd, og straks kom det ut blod og vann.» (Joh 19, 33-34) La oss holde fast ved fødsel, ånd, vann og  blod.

Vi forestiller oss ofte at den talende og skapende gudsvinden, gudsånden, ruah elohim, skaper i den forstand at den frembringer himmel og jord, lys og mørket, osv. av intet. Men dersom vi ser nøyere etter, oppdager vi at grunnmaterien allerede var der, både vannet og ånden, eller energien, som vi kanskje ville sagt i dag. Når så gudsånden taler, skiller den lyset fra mørket og formulerer begreper for skapelsens ulike deler. Gudsvinden er en meningsskaper, og vi er neste omgang kallet til å bygge videre på dette meningsskapende.

«Jorden var øde og tom, mørke lå over dypet, og Guds ånd svevde over vannet». Med fødselen, det vil si med begynnelsen, eller i den skapelsen som også i dag skjer ut fra ånden og vannet, kan alt skje. Og det skjer på nytt, om og om igjen. Dersom vi blir født av vann og ånd kommer vi inn i Guds rike, siker Jesus i vår tekst. «Guds rike» oppfatter vi lett som et sted, men det er snarere en tilstand eller en måte å forholde seg på, en holdning som vi skal gjennomsyres av. Å komme inn i Guds rike er å la seg guddommeliggjøre ved at vi lar oss fylle av Guds egen kraft, dynamis på gresk. Med den dynamikke kan vi forvandle det som er såret, tiet i hjel, foraktet, skadet, alt det onde og alle feil, forvandle det til noe helt, gjenopprett og godt. Noe som i sin tur kan gi liv. Selv i våre menneskelige hender blir tilværelsen formbar  dersom vi i likhet med jesuitten og paleontologen, Pierre Teilhard de Chardin, kan fornemme materiens eget hjerte, nemlig ånden selv, o: g oppfylles av den.

Men åpenheten for den nye fødselen, for ånden, energien, vannet og materien må være fullstendig. Her tillates ingen halve tiltak eller nøling. På den ene siden må vi ikke la oss tynge ned av fortiden, av bitterhet, og på den andre siden må vi heller ikke la oss  paralysere av en truende fremtid. Ånden, energien, det vil si vår handlekraft, fødes av noe ukjent. Det kommer på en overraskende måte og fører oss mot en horisont som ennå ikke er utforsket. Vi kan bare la oss lede dit blesten fører oss.

Vi skal bli det vi skal bli, akkurat som Gud sier om seg selv til Moses: «jeg skal bli den jeg skal bli.» Både Gud og vi er på vei mot noe ukjent og  fantastisk dersom vi bare lar oss føde på nytt. Om vi bare makter å legge igjen ballasten, laste av det som tynger, vår redsel og vår angst. Våger vi, du og jeg, frimodig å si at vi er født på nytt? Våger vi å la Guds dynamikk, energi og skapelsesmaterie virke i og gjennom oss? Vi sier at vi i dåpen er født av ånd og vann, men har vi trådt inn i Guds rike?

TRYKK HER  her er hele foredraget på svensk. ( og rull litt ned på bloggen hennes).

 

Comments are closed.