OM Å VÆRE «KVINNE I MANNENS KIRKE»
March 25, 2018 
Nyheter 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Dette var tema for et foredrag søster Mette Andrésen OP holdt i Uranienborg kirke 8. mars, og som hun utdypet på OVEKs seminar 17. mars. Her delte hun sine erfaringer og observasjoner gjennom femti års ordensliv med et lydhørt publikum, som fikk mye å tygge på. Selv bet jeg særlig merke i en episode fra hennes arbeid i en menighet i utkanten av Paris, der hun virket som «pastoralassistent» i åtte år. Tittelen innebar kort og godt at sr. Mette i praksis utførte alle prestens oppgaver, med unntak av dem hun ikke fikk lov til å påta seg på grunn av sitt kjønn: konsekrere brødet og vinen, lese evangeliet og preke. Da hun ved en anledning likevel fikk i oppdrag å tale over evangeliet, sa presten til menigheten at hun skulle kommentere teksten. Ingen preken her, altså. Et glassklart eksempel, i mine øyne, på hvilke krumspring Kirken må ty til for å unngå alt som kan forbinde kvinner med presterollen.
Denne episoden illustrerte med all tydelighet hva kvinner ikke kan brukes til i Kirken. Et annet eksempel viste til gjengjeld hva de kan brukes til. Da de første dominikanerinnene kom til Norge fra Frankrike i 1928, få år etter brødrenes ankomst, var det etter disses bønn om å få bistand av søstre til sitt virke her oppe. Men til hva? Sr. Mette antydet at det i første omgang nok dreide seg mest om å avlaste brødrene med mer trivielle oppgaver som husarbeid, noe vi som banket på klosterets port i gamle dager kan bekrefte at de gjorde. Døren ble som regel åpnet av en nonne, ofte med oppbrettede ermer og lettere oppskjørtet over å bli avbrutt i arbeidet med å lage mat eller vaske gulv.
Få dager etter seminaret fant jeg et tankevekkende apropos til sr. Mettes betraktninger i The Tablet for 10. mars. Der forteller journalisten Joanna Moorhead om et møte med en ordenssøster hun kaller søster Monica, som hun kom i snakk med på Petersplassen 13. mars 2013 mens de sto og ventet på at den nye paven skulle vise seg. Søsteren fortalte at hun var utsendt for å arbeide i Vatikanet et år. På Moorheads spørsmål om hvordan det var å arbeide i en så mannsdominert verden, fikk hun følgende kontante svar: «Jeg føler meg som en dritt på skoen deres.» Sr. Monica utdypet dette med å si at det ikke fantes respekt for henne og hennes medsøstre: «Ingen forståelse for vår situasjon, lite takknemlighet for det vi gjør og endeløse urimelige krav.» Journalisten oppsøkte henne senere og fikk høre en rekke sjokkerende historier om hvordan hennes og andre nonners arbeidskraft ble utnyttet.
Moorhead ble minnet om dette, sier hun, da en avis nylig publiserte en undersøkelse som avslørte hvilke vilkår mange ordenssøstre fortsatt arbeider under. Ifølge rapporten er det slik at «en del av nonnene som arbeider for fremtredende katolske skikkelser, står opp ved daggry for å lage frokost, de arbeider hele dagen og går ikke til sengs før de har ryddet og vasket opp etter middag. Det forventes at de skal stå for alt av matlaging, rengjøring, klesvask, innkjøp, stryking. Siden de er medlemmer av religiøse ordener får de ingen betaling, og arbeidsforholdene er uregulert. Hva verre er, prestene de tjener behandler ofte kvinnene nøyaktig slik søster Monica beskrev det. En nonne sa at hun aldri var blitt invitert til å sette seg ved bordet hun vartet opp ved. En annen sa at hun og hennes medsøstre ble betraktet som frivillige som kunne herses med etter forgodtbefinnende, og at det ‘gir opphav til reell maktmisbruk’. (…) Nok en nonne sa: ‘En del nonner lider store kvaler, men de kan ikke si fra.’»
Nå blir de likevel hørt, takket være den refererte artikkelen. Det forbløffende, men store lyspunktet, sier Moorhead, er at den sto på trykk i kvinnebilaget til Vatikanets offisielle avis L’Osservatore Romano. Enkelte har allerede betegnet nonnenes avsløringer som starten på en MeToo/Time’s up-kampanje mot Vatikanet, og i så fall mener The Tablets journalist at det vil være nok å ta av. For selv om ingen har fremsatt beskyldninger om seksuelt misbruk, handler denne historien om det samme underliggende fenomenet som avsløringene i Hollywood: «den uhemmede, ukontrollerte makten som utøves av menn, fordi de kan, over sårbare kvinner» (min uthevelse).
Disse avsløringene kommer kanskje ikke som en bombe på alle, men de setter definitivt nye tanker i sving hos meg. Man fristes jo nesten til å tenke at noe av motstanden mot å ordinere kvinner bunner i at de gjør bedre nytte for seg ved komfyren og oppvaskbenken enn på prekestolen! Iallfall setter de pavens ord om kvinner i Ordinatio Sacerdotalis i et underlig lys. Dette «apostoliske brevet» som Johannes Paul II sendte ut i 1994: Om prestevigselen, som bør forbeholdes menn alene, hadde som bekjent til hensikt å sette en stopper for all videre diskusjon om kvinnelige prester. Imidlertid sukrer paven den bitre pillen med å si at de største i himmelriket ikke er de som utøver et embete, men de hellige. Kvinners forbilde er Maria, som er større enn alle de mannlige apostler. Han skriver: «Det faktum at den salige Jomfru Maria (…) hverken mottok samme utsendelse som apostlene eller ordinasjonen til det ministerielle prestedømmet, viser klart at kvinnens manglende adgang til den prestelige ordinasjon ikke kan bety noen forringelse av kvinnens likeverd.»
Mon det? I så fall er det et stykke mellom liv og lære. Vi har jo nettopp sett eksempler på hvordan en del av Vatikanets menn oppfatter begrepet likeverd, og disse prelatenes behandling av ordenskvinner som tyender er neppe av ny dato. Den gir ubehagelige assosiasjoner til Troskongregasjonens syn på slaveri, slik det ble formulert så sent som i 1866: «Det strider ikke mot naturens og de guddommelige lover (…) og det er heller ikke mot disse lover å selge, kjøpe, bytte eller gi bort slaver.»
Sitatene over er hentet fra teologen og legdominikaneren Jeanne Wredens bok Kvinnens plass i Kirken (Emilia 2013). Dette er ikke stedet for å gå dypere inn i Wredens lærde argumentasjon for at Maria også kan tjene som forbilde for kvinners ministerielle prestedømme; la meg bare sitere hennes kommentar til sitatet fra Ordinatio Sacerdotalis: «Men å kalle det et faktum at Maria ikke var kalt til prest og ikke en tolkning, ignorerer de delene av gammel, katolsk tradisjon som har plassert Maria sentralt i Kristi prestelige offerhandling. Samtidig tilsløres Kirkens degradering av kvinnen som mindre ‘lik Kristus’ ved et forsøk på å fremheve kvinnens kall til å være mer lik Maria.»
Igjen må man spørre: Hvorfor alle disse krumspring for å hindre kvinner i å følge prestekallet? I å følge kallet til å forkynne, som så mange av dem har? Med nonnenes avsløringer i L’Osservatore Romano står Kirkens troverdighet nok en gang på spill. Men fordelen kan være, sier en av de intervjuede søstrene, at «dette vil kunne utløse en refleksjon over Kirkens bruk og misbruk av makt». En refleksjon som – «selv etter fem år med en pave som skyr personlig makt og opptrer med eksemplarisk ydmykhet i eget liv» – ifølge The Tablet fremdeles later til å være høyst tiltrengt i visse deler av Vatikanet. Og hvem vet – kanskje kunne en slik refleksjon bli det første skritt på veien til en endring av kvinnens posisjon i mannens kirke?
Ingebjørg Nesheim
Styremedlem i OVEK
