Lederen har ordet – februar 2017
February 7, 2017 
Leder 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Det finnes de som bare må bryte ny vei med alle sine krefter. Uten dem ville ikke mye endret seg, hverken i Kirken eller i samfunnet. Tenk på de kvinner og menn, som gjennom sitt virke i Kirken gjennom århundrene ble banebrytende reformatorer. Noen få fikk annerkjennelse allerede i sin egen nåtid, de fleste først lenge etterpå. Å streve mot ny forståelse, nye innsikter, en forståelse av Kirken som er «underveis», et folk på vandring mot å bli det Gud mener oss å være.
På den andre siden finner vi dem som vil bevare, opprettholde og verne om det man mener er grunnleggende i vår Kirke og tro. De som iherdig kjemper mot all form for endring, prøver på alle måter å holde fast i det som etter deres forståelse er sant og riktig.
På mange måter er det disse motstridende prosessene som vi kan observere hvis vi følger med på hva som skjer i Vatikanet og ellers i kirken i dag. Pave Frans arbeider for å blåse nytt liv i de reformer som ble initiert av det annet Vatikankonsil, men det vekker ikke bare begeistring, men også sterk motstand og forbitrelse.
Amoris Laetita, dokumentet som ble publisert etter familiesynoden, prøver blant annet å fordype vår forståelse av hvordan skilte og gjengifte kan få mulighet til en forsoning i Kirkens nattverdfellesskap. Når dokumentet nå blir omsatt i praksis i enkelte bispedømmer har uvanlig skarpe ord av kritikk og irritasjon blitt formidlet til pave Frans i all offentlighet. Fremst fra enkelte kardinaler og erkebiskoper.
Den «omvendte pyramide» er pave Frans sitt bilde av hvordan presteskapets autoritet først og fremst gis dem som Tjenere. Også dette er blitt en anstøtsstein for noen. I dette ligger også forståelsen av kollegialitet som ble introdusert av det annet Vatikankonsil. Hvordan Kirken ledes av paven sammen med biskopene. Men ikke lik en konge med hans prinser, men som pastorer, åndelige og pastorale veivisere som ved sitt eget eksempel viser hvordan vi kan leve i en sårbar verden med begrensede ressurser for de fleste.
Det er også opprettet en kommisjon for å utrede spørsmålet om det kvinnelige diakonatet i Kirken. Vil det historisk og teologisk være mulig å (gjen-) innføre dette? Resultatet vil kunne bli enda en «snublestein» for mange, uansett utfallet. Pave Frans sitt sterke motstand mot det han kaller for «klerikalismen i Kirken» vil kanskje bli et uoverstigelig hinder for en slik reform?
Listen kan fortsette, men jeg stopper her. Det blir sagt om pave Frans at dialog og samarbeid er hans foretrukne arbeidsform og lederstil. Slik at mange kan mene at reformarbeidet går veldig, om ikke alt for langsomt. Samtidig, sett i et «katolsk tidsperspektiv» er det likevel mye som skjer. Et paradoks i en verden der vi i dag kan erfare at kommunikasjon og derfor også påvirkningsprosesser skjer i løpet av nanosekunder.
Hanneke Ørne Bruce
leder i OVEK Norge
