Bufo viridis © Matt Reinbold

Leder juni 2018

June 6, 2018      Leder      Torstein Seim      no responses

Tagged with:

Motstanden mot pave Frans har de fem år han har virket som pave utviklet seg til en alt mer skarp og aggressiv kritikk, preget av personangrep, påstand om heresi, vranglære og feilaktig og/eller dårlig forståelse av teologiske spørsmål.

Er det mulig å forstå hva som ligger til grunn for slike aggressive reaksjoner?

Det er blitt sagt om pave Frans at han ikke er diplomatisk i sin samhandling, at hans stil er preget av å være direkte, ukomplisert og usentimental. Han snakker på en måte som oppfattes som direkte, noen gang impulsivt, styrt av medfølelse og et ønske om å være tydelig på Kirkens oppgave å nå ut til alle mennesker. Dette medfører at han ofte får mye mediedekning, der media ofte lytter og formidler hans budskap om Den katolske kirkes misjon i verden.

Han har et klart ønske om å avvikle unødig prakt i Kirken, ytre prakt i form av klesdetaljer, overdrevet praktfulle og unødvendige riter i liturgien. Men også når det gjelder hvordan prester, biskoper og kardinaler fyller sine roller og fremstår for omverden. Han etterlyser ydmykhet, og fremhever at tjeneste, nestekjærlighet og medlidenhet skal prege deres virke i kirken.

Man kan hevde at pave Frans ikke ønsker å spille rollen som Pave, men er opptatt av å selv definere hva det er å være pave i vår tid.

Han fremstår dermed som leder for en verdensomspennende Kirke, der for eksempel klima og miljøkriser er noe som Kirken skal ta stilling til og bidra til å løse. Han har gjennom flere konkrete og også sterkt symbolsk ladede handlinger vist Kirkens ansvar for de svakeste og mest marginaliserte, som under flyktningkrisen i Europa. I sine handlinger viser pave Frans om og om igjen sin sterke kjærlighet for og ønske om å sette fokus på flyktninger og alle som faller utenfor i samfunnet, omsorgen for de svake.

Mange ser at dette skaper en entusiasme hos legfolket, og det er registrert et oppsving i messebesøk eksempelvis i Italia. Samtidig som noen meningsmålinger viser at Kirken har fått en større troverdighet, også blant ikke-katolikker.

På den andre siden er en pave som snakker så spontant, rett inn i den mediestøy som stadig omgir oss og uten å alltid tenke seg om, en pave som kan skape usikkerhet, misforståelser. Det blir heller ikke bedre av at han ikke snakker engelsk.

Pave Frans ser og tolker verden fra et perspektiv basert på det Sør-Amerika han er født og oppvokst i, og dette er ikke alltid en fordel for ham. Heller ikke i det indre politiske liv i Vatikanet.

En annen svakhet hos pave Frans er hvordan han har prøvd å fortsette i sin forgjengers spor for å få kontroll over og endre destruktive holdninger i Kirken som har muliggjort en kultur der seksuelle overgrep mot barn har kunne vedvare over årtiender. Der overgripere har blitt beskyttet, mens barn og foreldre har blitt møtt av mistro og avvisning. Inntil nå har det ikke vært en særlig fremgangsrik strategi, og hans mangel på en konsekvent plan har vært påfallende. Her er også det område der hans til tider lite troverdige behandling av overgripere og hans direkte og dårlig gjennomtenkte uttalelser sannsynligvis har såret og forferdet mest, spesielt de familier og barn som har hatt og har størst behov for Kirkens støtte og omsorg.

Et annet område der han står i et stort dilemma er den kommisjon han har utnevnt for å utrede det kvinnelige diakonatet i Kirken. Han selv sier lite om dette temaet og mange kunne ønske en tydelig målsetting med en slik kommisjon, der han burde snakke mer om at kvinnelige diakoner ikke er i strid med tradisjonen i Kirken. Gjengifte og deres muligheter til å oppnå full kommunion med Kirken gjennom nattverden er et annet utfordrende tema.

Av disse grunner kan vi alle kritisere den nåværende (og tidligere) paver, men noen går lengre enn som så i dag. De ønsker at han rett og slett skal forsvinne eller avsettes. Dette sies indirekte, men helt åpent og mer og mer offentlig.

En gruppe kardinaler har stått frem som hans fremste utfordrere, deriblant kardinal Burke i USA og kardinal Müller fra Tyskland.

Her i Norge finner vi også hans motstandere, katolikker som hevder at de av lojalitet til Kirken, må protestere mot det «som skjer». Ennå har ikke noen prest offentlig stått frem og kritisert ham, men vi må regne med at det vil skje. En norsk teolog har i Vårt Land, hevdet at han er en «sfinx» og at man må ta på alvor den kritikk andre teologer internasjonalt har reist mot hans budskap.  Dette støttes av enkelte grupper av legfolk i Norge, som gjerne omtaler seg som «tradisjonelle katolikker» eller «konservative». Man kan undre seg over om det etter hvert vil bli en utfordring for mange av de som selve definerer seg som «konservative» katolikker, når de blir sett på som en del av denne bevegelsen.

Vår egen biskop Bernt har sagt: «Den som tror han har svar på alt, er sjelden ortodoks». Det er verdt å tenke over.

Den motstand pave Frans står overfor er reell – vi må også huske på at Romas største frykt alltid vil være at det oppstår skisma. Dessverre for medlemmene i OVEK og andre, lignende bevegelser som fremmer reformene fra Det annet Vatikankonsil, virker det som om Kirken strekker seg langt for å hindre at kritikken mot paven fører til splittelse. Man kan spørre seg hva det kommer av at Kirken ikke viser samme omsorg for oss som ønsker fortsatt reform som for de «andre», hvem de enn er?

Kirken skal ikke og kan ikke være Sannhetens fiende. La oss håpe at den maksimen holder, i årene som ligger fremfor oss.

• Denne teksten er delvis inspirert av et innlegg som Biskop Bernt holdt på OVEK sitt vårseminar i mars 2018. Jeg vil passe på å takke Biskop Bernt for den reflekterte og godt begrunnede entusiasme han delte med oss som legfolk på vandring i en Kirke på vei mot fremtiden.

Hanneke Ørne Bruce – leder i OVEK

 

Comments are closed.