Leder juni 2015
June 8, 2015 
Leder 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Hva betyr det å være leder for en organisasjon som Også vi er kirke? Hva forventes av meg og hva kan jeg forvente av dette oppdraget? Slike tanker har snurret i mitt hode i ukene før siste årsmøte og i tiden etterpå. Dessverre har jeg ikke så mange svar. OVEK er kanskje mest av alt et møtested, der medlemmene, nye og gamle, fortsetter å føre den dialog som Pave Johannes den XXlll og Det andre Vatikankonsil inviterte alle i Kirken til å delta i. En dialog som i dag føres på mange plan og i mange former.
I blant kan det se ut som om dialogen stopper opp eller endrer spor, tar nye veier. Hvor skal vi nå, hvor ledes vi, hvor ønsker vi å gå?
Selv er jeg født inn i selve brytningstiden, når dialogen akkurat hadde begynt. Mine minner om hvordan Kirken var den gang er vage og tåkete. Jeg husker ikke lenger tradisjoner og praksiser som etter hvert opphørte. Men jeg kan huske varmen, omsorgen og hvordan vi barn ble invitert til å erfare troen sammen med søstrene på søndagsskolen (det var ikke noen legfolk der den gangen) og i katekesen. Igjen søstre og prester som rollemodeller, veiledere inn i en Kirke der ikke bare våre foreldre ble sett, men også hver og en av oss barn. Slik husker jeg min barndoms katolske kirke og menighet. Men mye har jeg altså glemt, så derfor må jeg vel nærmest kategoriseres som en i den første generasjon av «postkonsiliære» katolikker? Hva kan det bety? At jeg har vokste opp uten en overdreven ærbødighet for de geistlige? At jeg tar det som en selvfølge at Kirken primært er oss alle, Guds folk på vandring? Her kan både sosiologiske, psykologiske og teologiske perspektiv brukes. Spiller det egentlig noen rolle?
Dialogen er likevel begynt. Og det er ikke lengre mulig å stoppe den helt. Tvers i mot trenger vi dialogen innad i Kirken og utad med samfunnet for øvrig, mer enn noensinne. Kirken kan ikke snu seg innover, søke etter trygghet i det ukjente, «skalke lukene» mot det truende samfunnet utenfor. Vi, Guds folk, har for lengst begynt å føre dialogen, vinduene er åpnet. Vi stiller spørsmål og gir hverandre svar, når ikke andre gjør det. Vi har også begynt å stille Kirkens ledere til ansvar når vi mener det trengs. Slik som vi blir stilt til ansvar for våre handlinger. Kirken er en del av samfunnet og må derfor virke mitt i blant oss alle.
En av dem som hjalp oss å la dialogen vokse, var erkebiskop Oscar Romero (1917-1980) fra El Salvador. Han viste oss med sitt eksempel at Kirken fortsatt viser veien. Kirken er fortsatt for alle, også de fattige. De har også krav på rettferdighet, rett til å leve fritt, uten undertrykkelse, vold og overgrep. At erkebiskop Romero nå er saligkåret av Kirken, 35 år etter sin martyrdød, må være et håpets tegn. For oss, som er levende steiner i Kirkens byggverk. Han er en helgen for vår tid.
Jeg ønsker at OVEK skal fortsette å legge til rette for at dialogen kan fortsette, at vi sammen skal søke etter veien videre, med Gud i fremtidens Kirke.
Hanneke Ørne Bruce
