Kulturkriger og kvinnekroppen
March 5, 2019 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Kulturkriger og kvinnekroppen: hvorfor Den katolske kirke er innblandet i ytre høyre-politikk
Av Tina Beattie, professor i katolske studier ved University of Roehampton, London
I fjorårets Nyhetsbrev refererte Pål Kolstø fra en artikkel som sto i New York Times i august 2017. Den drøftet de kontroversielle synspunktene på Den katolske kirkes forhold til amerikanske ytre høyre-krefter som nylig var fremsatt i artikkelen «Evangelikal fundamentalisme og katolsk integralisme: en overraskende økumenikk» som ga støtet til en vidtrekkende debatt (La civiltà Cattolica, juli 2017). Den var skrevet av to av pave Frans’ støttespillere, Antonio Spadaro SJ, redaktør for La Civiltà Cattolica, og den presbyterianske pastoren Marcelo Figueroa, redaktør for den argentinske utgaven av L’Osservatore Romano.
Debatten er langt fra over. I artikkelen nedenfor tar Tina Beattie, en fremstående forkjemper for en endring av kvinners plass i Den katolske kirke, utgangspunkt i Spadaro og Figueroas artikkel for å underbygge sine argumenter for at Kirken må la kvinnene slippe til. Beatties artikkel ble publisert i oktober 2018 på bloggen Go, Rebuild my House, som drives av Sacred Heart University i Connecticut.
… (Spadaro og Figueroas) artikkel om Amerikas kulturkriger virker enda mer relevant og treffsikker i sin analyse i dag enn da den først ble publisert. Den omtaler en «hatets økumenikk» som kommer til uttrykk i en «fremmedfiendtlig og islamfiendtlig visjon som vil ha både murer og utrenskninger gjennom deportasjoner», hvor (katolikker og evangelikale) gjør felles sak i spørsmål knyttet til «abort, likekjønnet ekteskap, religionsundervisning i skolen og andre spørsmål som generelt betraktes som moralske eller verdibaserte».
Opp mot denne «konfliktøkumenikken» stiller forfatterne pave Frans’ «økumenikk som blir drevet av et ønske om inkludering, fred, møter og broer», og hvor «kristendommens bidrag til en kultur er å finne i Kristus som vasker de andres føtter».
Den amerikanske høyresiden hadde umåtelig stor innflytelse i Vatikanet under de to forrige pavene. Til tross for en markant uenighet i spørsmålet om amerikansk militær intervensjonisme, lyktes det Amerikas kulturkrigere fra begynnelsen av 1990-tallet å få Vatikanets hierarki til å rette all sin moralske energi inn på motstand mot abort, homoseksualitet, feminisme og kjønnsteori, akkurat som de i 1980-årene hadde lykkes i å rette denne energien inn på motstand mot frigjøringsteologien. Frans har gjort mye for å endre denne maktubalansen, og hierarkiet er i ferd med å bli stadig mer representativt for de mange kulturene og kontekstene som utgjør den globale katolisismen. Han har blåst nytt liv i visjonen fra Det annet Vatikankonsil og flyttet fokus fra en doktrinær absolutisme overfor alt som angår seksualitet og kjønn, til en sosial og miljøbevisst rettferdighet og en mer pastoral og innfølende tilnærmelse til de eksistensielle vilkårene for å leve og elske. Det fremgår klart av de hatefulle kampanjene de har iverksatt mot ham, at de fordums maktutøverne i amerikansk katolisisme ikke er fornøyd.
På ett viktig område har imidlertid ingenting av betydning endret seg, og det er i Kirkens lære om den kvinnelige sakramentale, seksuelle og reproduktive kropp, og kvinners rolle og representasjon i Kirken. Katolsk lære forblir rotfestet i troen på at menn har gudgitt autoritet til å utøve kontroll over kvinners kropper, innbefattet til å utelukke kvinnekroppen fra den sakramentale evnen til å representere Kristus. Et rent mannlig hierarki fortsetter å fremme sin lære om seksualitet, abort og familieliv uten noen offentlig medvirkning av kvinner. Frans ønsker en kirke som har dialog som sin ledestjerne, men vi har foreløpig til gode å se noen meningsfylt dialog mellom det katolske hierarkiet og kvinner.
Man kan knapt overvurdere hvor sterkt dette bygger oppunder de krefter som søker å overstyre Den katolske kirke og spille den i hendene på de nasjonalistiske og rasistiske ideologiene som brer om seg i de vestlige demokratiene. Kontroll over kvinnekroppen ligger under enhver søken etter rasemessig, religiøs eller nasjonal dominans, for det er gjennom kvinners kropper at opprinnelsen til rase, religion og nasjon blir videreført, og «purismen» som Spadaro og Figueroa refererer til, blir fremmet. TV-serien basert på Margaret Atwoods roman The Handmaid’s Tale er en nedslående påminnelse om forbindelsen mellom politisk tyranni og reproduktiv kontroll.
For noen år siden skrev jeg en artikkel hvor jeg analyserte Den hellige stols innflytelse på FN i saker som gjaldt kjønn og seksualitet. Jeg påpekte hvordan en mektig allianse av konservative katolikker og evangelikale kristne, utrolig nok støttet av noen muslimske teokratier, utnyttet Den hellige stols medlemskap i FN til å blokkere kampen for seksuelle og reproduktive rettigheter. Disse forsøkene fra Den hellige stols side på å hindre internasjonale utviklingsstrategier for kvinners rettigheter, er symptomatiske for hvor dypt involvert Den katolske kirke er i å utbre en global høyrepolitisk agenda, som gjør felles sak i kravet om å kontrollere kvinners kropper gjennom sin motstand mot reproduktive rettigheter.
Kirkens morallære om abort kunne ha funnet en meningsfylt plass innenfor et utvidet moralbegrep rundt abortmotstand, dersom kvinner var fullverdige deltagere som aktive forhandlere og ikke bare passive mottagere av kirkelæren. Dette gjelder læresetninger om reproduksjon og seksualitet som har direkte innvirkning på kvinners liv på komplekse og iblant tragiske måter. Kirkens lære viser en sjokkerende likegyldighet overfor de mange lidelsene kvinner og jenter utsettes for som resultat av svangerskap og fødsel. Abort blir fremdeles altfor ofte omtalt i et absolutistisk språk som overhodet ikke tar hensyn til faktorer som virker inn på avgjørelser om abort. Dette omfatter hensyn til de sosiale og økonomiske betingelsene som er en nødvendig forutsetning for at mor og barn skal få et godt liv. Ingensteds i kirkelæren finnes det en gjennomført diskusjon om dødeligheten knyttet til moderskapet, til tross for den kjensgjerning at nærmere 300 000 kvinner og jenter årlig dør som resultat av komplikasjoner knyttet til svangerskap og fødsel (inkludert risikofylte aborter), 99 % av dem i verdens fattigste samfunn.
Uansett hvor mye Frans skifter ut mennene på toppen, hvor lidenskapelig han enn forkynner sin visjon om en fattig kirke for de fattige i tilknytning til det altomfattende miljøvernbudskapet til Laudato Si’, vil han mislykkes i sine bestrebelser så lenge Kirken i sine institusjoner og sin lære fortsetter å opprettholde forestillingen om at menn er gitt guddommelig autoritet til å bestemme over kvinners liv. Fjern denne forvrengte ideologien, så vil sammensvergelsen mellom katolisismen og demagogene fra ytre høyre bli vanskeligere å opprettholde. Bare ved å inkludere begge kjønn kan andre former for inkludering for alvor vinne oppslutning og komme til uttrykk.
