Foto: Erik Bergersen
Klasse og Gudsfolk, ild og vann?
September 17, 2016 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Hans Fredrik Dahl er en norsk pressemann, historiker og professor emeritus ved Universitetet i Oslo. Han har tidligere vært kulturredaktør i Dagbladet.
For den kristne er spørsmålet om et menneske er troende eller ikke, en hovedsak. For marxisten derimot klassetilhørigheten. Kan de to forenes? Supplere hverandre fruktbar dialog? Det tror nå jeg, og skal forsøke å vise hvordan.
I synet på hva som egentlig driver historien fremover, er det både forskjeller og likheter mellom de to tenkemåter. ’All historie er historien om klassekamp’, lyder det marxistiske aksiom; det er altså klassenes motsetning som avgjør. For den kristne er det derimot menneskets trang til frelse, og denne trangens utbredelse, som er det bestemmende, så langt som den da influeres av mennesker.
Innen én klasse er noen troende, andre ikke; det gjelder (nesten) alle klasser. Sosialt behøver det ikke være forskjell mellom dem. For en marxist er det da også mindre vesentlig om noen innen en klasse tror eller ikke, det er andre ting som avgjør. For den kristne er det derimot avgjørende om et menneske har tro på frelsen.
De to posisjoner tro eller ikke-tro bestemmer historiens gang. Om den ikke-troende er ateist, agnostiker eller avgudsdyrker, anses neppe som betydningsfullt i denne sammenheng.
Historiens slutt har mange likhetspunkter. Forholdet til produksjonsmidlene er særdeles viktig for marxisten, og det har mange trinn – man kan eie, leie, låne eller slave under produksjonsmidlene i et samfunn, og de ulike forhold vil gi forskjellige, men bestemte interesser, som igjen avgjør hvordan den enkelte klasse agerer i historien – og til sist i hvilken retning det bærer. Det går mot en polarisering, til sist med den enes – proletariatets – seier, noe som fører til at klassekampen opphører.
Tilsvarende er forholdet til Gud svært betydningsfullt for de troende. Det gamle testamentet viser at Israel har framgang når det agerer i samsvar med Gud, tilbakeslag eller ulykke når det ikke gjør det. Evangeliene lærer på sin side at målet (”verdens ende”) inntreffer først når alle jordens folk vender seg til Herren, og at historiens slutt kommer ved at de troende tas evig til himmelen, de vantro til fordømmelse for alltid. Kanskje. At dette innebærer likheter, skulle være åpenbart. Målet inntreffer i begge tilfeller når kampen opphører. For noen ved at klassekampen avsluttes, for andre når alle (bortsett fra de mest gjenstridige) blir frelst og motsetningen mellom tro og vantro opphører.
Selvfølgelig gis det mange nyanser og modifikasjoner i dette; for marxisten er teknologien (produksjonskreftene) en svært viktig og utenfra-bestemmende faktor, som i gitte tilfeller kan spille avgjørende rolle. For den kristne vil kvaliteten av troen, inderligheten, være avgjørende for om menneskene behager Gud og dermed følger hans plan for skaperverket.
Begge er videre globale, verdensomspennende. For den kristne har jo Gud skapt alt; alle folk på jorden: kristendommen tenker derfor ikke bare evig, men globalt.
Marxsmen er også global idet produksjonsforholdene i de enkelte land/verdensdeler påvirker hverandre. Man kan altså ikke tenke seg ’nasjonale’ løsninger, verken i klassekampen eller i Guds-historiens gang.
En grunnleggende interessekonflikt som begge vil overkomme, er urettferdigheten; i marxismen det urettferdige ved at noen sulter mens andre lever i overflod, i kristendommen ved at menneskene har forskjellig grad av mulighet for innsikt i Gud. Urettferdigheten kan i begge tilfeller vare en stund; de utbyttede kan holdes nede av ideologiske og repressive ordninger som kirke, forsvar osv, mens de forskjeller som finnes mellom tro og vantro gir tilsynelatende fordeler i alle fall i noen tid. Men historiens slutt re-etablerer i begge tilfeller rettferden, likheten i fordeling. Dog med den forskjell at rettferd i det ene tilfellet dreier gjelder en målbar likhet, i det andre tilfellet en moralsk rettferdighet, dvs. forståelse av den rette gudsfrykt, ja kanskje den som går under navn av å være ’rettferdig’ i jødenes bibel.
Urettferdigheten kan i begge tilfeller motarbeides, men ikke med hva som helst av midler. Drap, tortur og dødsstraff tillates i dag ikke av noen. Når det gjelder fortiden er forholdene mer uklare. Marxister kan kanskje ha vanskelig for å innrømme at Lenin, Stalin og Khrustsjov alle var inhumane; kristne vil på sin side helst ikke se at kirkens mange overgrep gjennom tidene har vært forkastelige. Den moralkodeks som i dag gjelder, tilsier at selv om hverken kristendommens fedre eller den klassisk marxisme unnlot vold, så godtar vi det ikke fremover, fordi de begge forutsetter at humaniseringen løper som en gjennomgående tendens i takt med egen utbredelse.
Kan man da si at de to tenkemåter er like gyldige? Ja så avgjort. Men da på ulike områder. Den ene gjelder det materielle jordelivet, den andre menneskenes forhold til høyere makt. Hvorfor skulle det derfor være forskjell på legitimiteten? Men dessverre mistror de hverandre dypt. Marxistiske sosialister avskyr kirken og fryder seg ved dens eksesser; de troende tar like energisk avstand fra arbeidernes trusler og rop. Sånn er det bare. De utgjør mange steder to slags folk, av historiske årsaker. Det fortelles at under den spanske borgerkrig gjemte man i republikkens områder unna slips og hvite skjorter, i nasjonalistenes sektor passet man på gå i messe hvert søndag. Begge deler for å unngå å komme fengsel og bli drept!
Kanskje dette er den avgjørende likhet. At vi både i religiøs tro og verdslig mening unngår trusler om vold og drap – og at dette blir et mål, ikke bare et middel som skrus av og på etter som. Voldspotensialet i både tro og mening er fryktelig. Å bidra til å unngå det, i enhver forstand, bør nok bli grunnleggende – både for både gudsfolk og klassekjempere. La oss stå sammen om det!
Hans Fredrik Dahl
