Hva skjer i Polen?
April 15, 2021 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Hva skjer i Polen? Verdikamp på villspor
Agata Lazor
I oktober kunne vi høre at Polen innførte tilnærmet totalt abortforbud. Loven som allerede var ganske streng, ble nå ytterligere innskjerpet. Hva skjedde egentlig, hvorfor er abort et så betent tema i landet og hva kan konsekvensene være for kirken?
Kommunisttiden
I det kommunistiske Polen ble abort tillatt i 1956. Utenkelig som det nå kan høres ut, var det norske kvinner som på 60- og 70-tallet tok turen sørover for å gjennomføre inngrepet. Det var naturligvis ikke det kommunistiske Polens ønske om å bidra til likestilling eller styrke kvinnens rett til å bestemme over sin egen kropp som stod bak lovverket. Den liberale loven var snarere statens forsøk på å håndtere problemet med de hundretusener kvinner som hvert år tydde til ulovlige og ikke minst helsefarlige metoder for å avslutte graviditeten.
Kompromisset
Etter murens fall ble Polen en uavhengig stat, denne gangen ikke bare på papiret. Innbyggerne fikk endelig på egen hånd bestemme over lovgivningen i landet. Samtidig hadde kirken en veldig sterk posisjon i samfunnet. Johannes Paul 2, en ihuga abortmotstander, nøt veldig stor respekt blant polakkene, ikke minst takket være sitt bidrag til å styrte kommunistregimet og den støtten han og kirken ga den demokratiske bevegelsen. Dette måtte bare resultere i innstramning av abortloven. Samfunnet var riktignok splittet i sitt syn på saken, så etter to års opphetet debatt om emnet ble det i 1993 inngått et «kompromiss». Ifølge det nye vedtaket var det bare tillatt å gjennomføre abort dersom mors liv eller helse var i fare, dersom graviditeten skyldtes en kriminell handling, eller dersom fosteret var skadet.
Press fra konservativt hold
Etter hvert fikk loven faktisk en overraskende stor oppslutning i samfunnet. Tallene varierte naturligvis avhengig av året og spørsmålsformuleringen i meningsmålingene, men man kan si at om lag halvparten av polakkene mente at de nye reglene burde opprettholdes. Kirken og flere konservative politikere prøvde imidlertid med jevne mellomrom å fremme ideen om ytterligere inn- stramninger, selv om det bare var mindretallet i befolkningen som støttet opp om slike endringer. Særlig etter at det kristenkonservative partiet Lov og rettferdighet (PIS) overtok makten i 2016, godt hjulpet av enkelte kirkelige miljøer, nådde forventningene fra både biskoper og pro-life aktivister toppen. Noen måneder etter valgseieren uttalte blant annet Det polske bispemøte: «Angående vern av det ufødte liv kan man ikke nøye seg med dagens kompromiss». Dette var kanskje ikke så overraskende i og med at partiet ved flere anledninger lovet å ivareta de kristne verdier i landet og understreket sin troskap til kirkens lære. Tidlig i 2016 behandlet det polske parlamentet lovforslaget om å forby all abort i landet.
Forslaget var et såkalt borgerprosjekt og det var arbeidsgruppa «Stopp abort» som stod bak, men flere politikere, herunder daværende statsminister Beata Szydło, uttrykte sin støtte for et slikt forbud. I hvor stor grad parlamentsrepresentantene handlet ut fra egne overbevisninger, og i hvor stor grad de var redd for å miste kirkens velsignelse, er vanskelig å si.
Forsøket på å innføre innstramninger førte til heftige protester i hele landet, der tusener av kvinner kledd i svart stilte opp på massedemonstrasjoner med kleshengere, som et symbol på de grusomme metodene man måtte ty til ved abortforbud. Utfallet av protestene var at lovforslaget ble lagt på is.
Grunnlovsdomstolens kjennelse
Endringen av lovverket kom i oktober 2020. Denne gangen var det riktignok ikke parlamentet som behandlet saken, men grunnlovsdomstolen etter anmodning fra en gruppe parlamentarikere (for det meste fra regjeringspartiet). Midt i andre bølge av koronapandemien erklærte altså grunnlovstribunalet at loven av 1993 var grunnlovsstridig. Lov og rettferdighetspartiet har, sammen med sine støttespillere, naturligvis hatt flertall i Sejmen (under- huset i det polske parlamentet) i flere år nå, også etter nyvalget i 2019, så dette utspillet var tilsynelatende helt unødvendig. Ved å sende saken til tribunalet har de riktignok gjort det mye vanskeligere for fremtidige parlamentsmajoriteter å endre på regelverket. Er det lovstridig? Kanskje ikke. Men er det etisk forsvarlig, tatt i betraktning at det bare er et mindretall som støtter opp om innstramningene? Når dessuten nesten samtlige dommere på en eller annen måte er knyttet til regjeringsmakten, var utfallet enkelt å forutsi.
Man kan spørre seg om partiet, ved å ta opp saken midt i en pandemi, håpet på å unngå masseprotester som kunne ligne på dem fra 2016. Protester ble det uansett. Tusener av kvinner og menn trosset koronarestriksjoner og smittefare, og tok til gatene. Oppgitte demonstranter ropte ut sinte paroler og viste tydelig sin misnøye og opprør. Blant dem var også flere katolikker, selv om talsmannen for Det polske bispemøte gikk så langt som å erklære at deltakelse i protestene var en synd. Denne gangen var likevel demonstrasjonene forgjeves. Abortforbudet ble et faktum, herunder i situasjoner når fosteret ikke vil være levedyktig etter fødselen. Det eneste unntaket fra forbudet som gjenstår, er når kvinnens liv er i fare, men frem til 2020 var det bare en brøkdel av alle aborter i landet som ble gjennomført av den grunn.
En bredere politikk
Abortsaken føyer seg inn i en bredere politikk der konservative krefter og kirken får stadig mer påvirkning på offentlig debatt og til dels på utfor- mingen av politikken i landet.
Flere LHBT-personer blir utsatt for hets og undertrykkelse, også av politikere og biskoper, noe som gjerne kalles for «kamp mot LHBT-ideologi». Et annet forhatt fenomen på høyresiden i Polen er«kjønnsideologi», et begrep som brukes til å om- tale kjønnsforskning og enhver form for feministisk tankesett. For enkelte omfatter denne «ideologien» faktisk enhver idé om likestilling, til og med ideen om litt jevnere fordeling av husarbeidet og selve tanken om innføring av obligatorisk fedrekvote i foreldrepermisjonen. Om ikke dette skulle være nok, er også både påtalemyndighetene og kirken selv usedvanlig trege i sin behandling av de utallige saker om pedofili og overgrep i kirken som med jevne mellomrom kommer for en dag i landet. Alt dette skjer parallelt med blant annet innstramming av ytringsfriheten i landet (herunder innføring av en streng partipolitisk linje i nasjonale medier), en rekke reformer som svekker rettssikkerheten og en gradvis innføring av en veldig konservativ utdanningspolitikk. Som resultat får man en uheldig maktopphoping der åndelig og statlig makt ikke bare flettes inn i hverandre, men også går i stadig mer autoritær retning. Det er ingen tvil om at en slik allianse mellom kirke og stat på lang sikt er veldig skadelig for kirken selv og flere av de verdiene som den opprinnelig ønsket å verne om.
Så langt står det den konservative fløyen forholdsvis sterkt. Særlig fordi regjeringen tyr til en redistribusjonspolitikk som er like tiltrengt som den er populistisk, og kirken fortsatt har «Gud på sin side» og får gehør i flere kretser når den truer med «dødens sivilisasjon» og dødssynd. Men på den andre siden vokser det fram et stadig større opprør, særlig blant unge kvinner. De vender kirken ryggen og vil ikke lenger høre på gamle autoriteter eller akseptere makt som utøves ovenfra. De organiserer seg og finner på stadig sterkere paroler mot regjeringen og biskopene. De kommer mest sannsynlig ikke tilbake til kirken.
Trass i en tilsynelatende endelig kjennelse fra grunnlovsdomstolen er kampen om abort langt fra avgjort. Tvert imot. Samfunnet er stadig mer splittet, og det ser ikke ut til at det er noen vei tilbake til det skjøre abortkompromisset fra 1993.
Er dette relevant for kirken i Norge?
Har det noe å si for kirken i Norge at de fleste katolikker her i Norge er født i Polen? På lik linje med samfunnet i hjemlandet generelt er forhåpentligvis de fleste polske katolikker i Norge ikke enige i den høyreradikale linjen til regjeringen sin. Situasjonen i den polske kirken burde likevel være et varsku for alle som ikke tar på alvor de konservative strømningene blant de troende. Det er ikke sjelden at man kan høre katolikker i Norge uttrykke sin begeistring for hvordan kirken fungerer i Polen, og for religionsfriheten de kristne nyter i landet til Johannes Paul 2. Som katolsk kvinne født og oppvokst i Polen må jeg dessverre si at det absolutt ikke er veien å gå, og jeg håper at den stadig voksende katolske kirken her på berget ikke vil velge den.
Agata Lazor er lærer og søkende katolikk. Hun er styremedlem i OVEK.
(Fot0 – privat)
