En vei ut av mørket
February 7, 2018 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
“Homofili er synd fordi Kirken sier det.”
Ja, så skrev en norsk katolsk prest i tidsskriftet St. Olav for noen år tilbake, og satte dermed punktum for en debatt som kunne ha blitt viktig.
Motdebattanten var professor Jostein Børtnes, katolikk og homofil, som målbar kloke og modige synspunkter på kirkens holdning til homofili. Han møtte veggen, i likhet med alle andre som forsøkte å påvirke kirkens lære i enkelte spørsmål av vital betydning for legfolk. Men dette var i Johannes Paul IIs – den polske pavens – tid, og ethvert forsøk på å korrigere kursen i en mer liberal og menneskevennlig retning ble stoppet.
Nå er vi i pave Frans’ tid, og mange hjerter gleder seg over hans forsøk på å få til en kursendring i kirken. Men ikke alle. At de konservative motkreftene fortsatt er sterke, fremgår til overmål av Marco Politis bok Frans blant ulvene, som beskriver hvilken motstand mot sine tiltak, grensende til boikott, paven møter i kurien. At en del innflytelsesrike teologer har gått så langt som til å beskylde ham for kjetteri, sier sitt om hvilket klima som rår i enkelte av kirkens mektige organer.
Beklageligvis knytter professor Bernt Oftestad an til disse kreftene når han i sin kronikk i lørdagens Klassekampen (3.2.) går hardt ut mot Oslos katolske biskop, Bernt Eidsvig, for hans tolerante syn på homofili. Selv leste jeg intervjuet med biskopen i Klassekampen 27.1. med glede, som en bekreftelse på at noe endelig løsner i kirken. Denne gang kom jo de kloke og modige synspunktene fra kirken selv, ved dens øverste representant for læreembetet i Norge. Ekstra vekt fikk biskopens standpunkt fordi det kom som svar på et skriv forfattet av Berislav Grgić, katolsk biskop i Tromsø stift, hvor Grgić «gikk klart og skarpt ut mot handlingsplan for kjønnsmangfold i Tromsø» (Oftestad).
Denne meningsforskjellen har falt professoren tungt for brystet. At Eidsvig «har vanskelig for å tro at noen vil bli homofile ved bruk av denne planen», fortoner seg åpenbart for Oftestad som en illusjon, «merkelig fjern fra det som det her går om». Hverken han eller Grgić synes å legge vekt på det etablerte faktum at homofil legning er biologisk betinget, ikke noe man velger eller kan «helbredes» fra. Ifølge Oftestad «går det (snarere) om» en kamp mellom kirken og totalitære ideologier som «liberalisme, kommunisme og nazisme», som «har det fellestrekk at de stiller staten over den naturlige familien og ikke respekterer dens rett og frihet». Han unnser seg ikke for å trekke en sammenligning mellom Den norske kirkes forsvarskamp mot et totalitært naziregime under krigen og biskop Grgićs kamp mot tromsøplanen, og støtter Grgić med følgende ord: «Biskop Grgić har vist til antikristne, ateistiske og totalitære regimer. Det er helt på sin plass.»
Utsagnet taler for seg selv og sier sitt om hvilke motkrefter reformvennlige katolikker står overfor. Dessverre er disse motkreftene sterke også i Norge; ikke minst takket være de mange konservative kristne, blant dem Bernt Oftestad, som har forlatt Den norske kirke til fordel for Den romersk-katolske.
Mange polakker er dessuten kommet hit fra Europas angivelig mest konservative katolske kirke. Forbildet for polske katolikker er fremdeles Karol Wojtyla, han som tok navnet Johannes Paul II og som etter manges mening førte kirken «tilbake til middelalderen» i teologisk forstand. En baklengs kurs kirken fortsatt sliter med å snu i dag, en krevende, men avgjørende prosess som ikke gjøres lettere av talsmenn som Bernt Oftestad. Han hevder fortsatt at «homofilt samliv er synd i seg selv», med henvisning til Kirkens eget regelverk: «Og lover og regler mangler det så visst ikke i Den katolske kirke.» Nei, såvisst ikke. Men hva med litt nestekjærlighet?
Ingebjørg Nesheim
Forlegger, katolikk
Artikkelen ble første gang publisert i Klassekampen 6. februar 2018
