Bufo viridis © Matt Reinbold

Den stengte døren

June 13, 2019      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:

Etter 25 år er Johannes Paul IIs definitive lære om kvinnelige prester kommet under så sterkt trykk at lokket han la over temaet er i ferd med å løfte seg.

Bildet er av Ingrid Bjerkås den første prest i Den norske kirke. 

‘På den høye pinsedagen i året 1994» signerte pave Johannes Paul II det apostoliske brevet Ordinatio Sacerdotalis – «Om prestevigselen, som bør forbeholdes menn alene». Med andre ord er det 25 år siden i disse dager at paven nedla sitt kategoriske forbud mot ordinasjon av kvinner i Den katolske kirke. Det korte, men skjellsettende brevet avsluttes med følgende erklæring: «Med sikte på at enhver tvil må bli tatt bort vedrørende en sak av stor betydning, en sak som knytter seg til selve Kirkens guddommelige konstitusjon, erklærer jeg i kraft av mitt oppdrag å styrke brødrene (jf. Luk 22,32) at Kirken overhodet ikke har myndighet til å gi den prestelige ordinasjon til kvinner, og at dette standpunkt skal fastholdes definitivt av alle kirkens troende.»

Satte strek

Legg merke til pavens bruk av ordet «definitivt», som skulle få store følger. Med sin erklæring sørget Johannes Paul II for at Den katolske kirkes læreembete satte strek for all videre diskusjon om kvinnelige prester. Den dag i dag kaller pave Frans det «en lukket dør». Siste ord er altså sagt, ifølge magisteriet. Men derom strides de lærde! Begrepet «definitiv lære» har fra første stund vært kilde til uenighet blant katolske teologer. Et blikk på to av dem som trekker begrepet i tvil, kan forhåpentlig bidra til å åpne veien for en omkamp om det forbudte spørsmålet.

Allerede året etter at Ordinatio Sacerdotalis (OS) ble sendt ut, tok dr.theol. Brian McNeil pavens erklæring opp til debatt i skriftet Katolske kvinnelige prester? Refleksjoner over et pavelig brev. Han hevder at selv om pavens intensjon med OS utvilsomt var å gjøre det til «ufeilbarlig» lære, altså en lære som ikke kan revideres, «er teologene enige om at OS ikke bør anses for ufeilbarlig». Derfor kan det heller ikke forplikte pavens etterfølgere: «Uansett hvor mye han måtte ønske det, vet han at hans brev fra pinsen 1994 ikke setter noen sluttstrek under spørsmålet om den katolske kirke noensinne får kvinnelige prester. Om en fremtidig pave faktisk skulle bestemme seg for å forandre kirkens praksis på dette punkt, står ikke OS i veien.»

Definitiv lære

Kanskje var det en medvirkende årsak til at nydannelsen «definitiv lære» ble knesatt fire år senere i nok et apostolisk brev, Ad tuendam fidem – «Til beskyttelse av troen». Dette har en annen kjent teolog, Ladislas Orsy SJ, gått sterkt imot. I artikkelen «Stabilitet og utvikling i kirkeretten: fenomenet ‘definitiv lære’» (gjengitt i boken Hellig uro) sier han: «Brevet innførte en ny kategori læresetninger kalt ‘definitive’. Denne kategorien ble påtvunget kirken, idet brevet forklarte at slike læresetninger ikke var ufeilbarlige, men heller ikke mulige å endre», hvilket ifølge Orsy har fått store og uheldige konsekvenser.

Orsys syn på «definitiv lære» er helt i tråd med McNeils. Begge ser læren som et ledd i Vatikanets strategi for å bringe Den katolske kirke tilbake til tilstanden før Det annet vatikankonsil (1962-1965). McNeil sier videre: «OS er uten tvil ment som bidrag til denne styring. Men det er altfor lettvint å betegne brevet bare som et uttrykk for pavens kirkepolitiske linje. Det gir uttrykk for noe som er mye mer alvorlig, nemlig for pavens forståelse av kvinner.» Hans kvinnesyn kan sammenfattes slik: «Kvinners forbilde er Maria, som var større enn alle de mannlige apostler. (…) Kvinnens kall i kirken er å etterligne Maria, ikke å etterligne Peter. Dette betyr helt konkret at en kvinne som søkte ordinasjon faktisk ville etterstrebe noe mindre enn sin egen verdighet. Den ikke-ordinerte kvinne er nemlig større i kirken enn den ordinerte mann.»

Åndeliggjørelse

Dette resonnementet er ifølge McNeil «helt fremmed for katolsk tradisjon og spiritualitet, som har pleid å se på prester som viktigere enn legfolk. (…) Den taktiske fordel ved denne tanken er at hele spørsmålet om kvinnelige katolske prester blir tåkelagt. Hvordan kan man bruke rasjonelle argumenter mot en slik åndeliggjørelse, som nekter kvinner adgang til prestevigselen mens den samtidig forsikrer dem om at de har den høyeste plass i kirken?»

Den frittalende teologen Kari Elisabeth Børresen hadde svaret: Jo mer kvinnen opphøyes, jo mindre makt får hun!

Hvor snevert, om ikke middelaldersk, pavens kvinnesyn faktisk var utdypes i brevet Til kvinner som han skrev til den fjerde FN-konferansen om kvinner i Beijing 1995. Der gir han «sin berømmelige omtale av ‘den feminine ånd’ som primært går ut på å ‘tjene’, ‘hjelpe’ og å kunne ‘se mennesker med hjertet’. (…) Spørsmålet om hva de kan bidra med for å styrke kirken blir stående åpent, bortsett fra forskjellige former for ‘moderlighet’.»

Den anglikanske presten Gabrielle Thomas omtaler dette i en artikkel 18. mai i The Tablet, et katolsk, progressivt ukeblad som gis ut i London. I et forskningsprosjekt hvor kvinner fra forskjellige kristne trossamfunn delte sine erfaringer, registrerte hun at de katolske kvinnene reagerte på pavens brev med omkvedet «Kvinner har mer å by på enn dette». Og et ord som stadig ble nevnt, var ‘preke’: «Over halvparten av de katolske kvinnene – 64 prosent – snakket om at de hadde et ønske om ‘å preke over Skriften’».

Kvinnelige diakoner

Det er altså ikke bare skarpskodde feministteologer som tar til motmæle mot kirkens holdning til ordinasjon av kvinner. Et brennaktuelt eksempel er status for den langvarige dragkampen om kvinnelige diakoner, som virket i oldkirken. Stridens kjerne er spørsmålet om de ble ordinert på lik linje med de mannlige diakonene. Før det er avklart, vil kirken ikke ordinere kvinner som diakoner. De sterke følelsene rundt dette gjenspeiles i reaksjonene på nyheten som ble kunngjort av pave Frans 7. mai, om at en pavelig kommisjon som ble nedsatt i 2016 for å utrede spørsmålet ikke hadde greid å komme til enighet. Dermed er saken er stilt i bero: «Videre forskning er påkrevet,» sa paven.

En institusjon som reagerer sterkt på dette er Wijngaards Institute for Catholic Research, som i lang tid har kjempet for ordinasjon av kvinnelige prester og diakoner. I et svar til paven hevder instituttet at kommisjonens funn er i strid med historisk bevismateriale som viser at riten for å ordinere kvinner til diakonatet var identisk med den som ble brukt for menn, og påpeker at et av manuskriptene som bekrefter dette, er oppbevart i Vatikanets bibliotek: «Så kanskje paven kunne finne ut av det ved selvsyn?»

Instituttet minner om at det alt i 2015 sendte pave Frans en forskningsrapport der det sto: «Belegget for å fjerne kvinnelige diakoner i middelalderen var menstruasjonsfobien og den innbilte forestillingen om kvinner er menn underlegne av natur.» Dette følges opp med en inntrengende appell til paven i dag: «I vår kirke bør det være nulltoleranse for å opprettholde et forbud basert på eldgammel fordom og misogyni. Det gjenspeiler ikke sannheten i vår tradisjon, historie og teologi. Vi gjentar vår oppfordring til pave Frans om å gjenopprette diakonatet for kvinner i rettferdighetens 
navn.»

Kvinners urenhet

Det er en lettelse å se at det omsider røres ved et tabubelagt tema som sjelden eller aldri nevnes i debatten om kvinnelige prester. Nemlig forestillingen om kvinners urenhet knyttet til menstruasjonen, som går adskillig lenger tilbake enn til middelalderen. I jødisk-kristen tradisjon skriver den seg fra 3. Mosebok, som spesifiserer hvilke dyr og mennesker som anses som åndelig rene og urene. Der defineres kvinner som menstruerer og menn som har hatt nattlig utflod, som urene, og det gis en lang rekke påbud som især gjelder kvinnen. Spesielt gjelder det å unngå smitte ved berøring av den urene og med alt den urene har vært i kontakt med.

Her er det vel å merke tale om «hellig smitte», ikke å forveksle med våre begreper om smitte. Forankret i dette, og selvsagt i historien om syndefallet, har forestillingen om kvinnens syndighet og mindreverd holdt seg levende gjennom århundrene blant kirkens menn. Et velkjent eksempel er følgende utsagn av biskop Klemens av Alexandria (150-215): «Intet er skammelig for mannen, for mannen er utstyrt med fornuft; hva angår kvinnen, er det uverdig bare å tenke på hennes natur.» Blant de mest seiglivede finner vi forestillingen om barselkvinners urenhet: «I førti dager etter hver barnefødsel ble kvinnen betraktet som ‘uren’, og måtte opptas i kirken på nytt. Hun måtte dekke til håret med et skaut, og det var presten som førte henne til alters og tilga henne hennes ‘synd’. De måtte holde seg borte fra kirken i 40 dager etter nedkomsten og så gjennomgå et renselsesritual.» Ifølge Store Norske nevnes denne bestemmelsen om «inngangskoner» så sent som i alterboken fra 1920.

Man kan spørre: Er det relevant å trekke frem disse gamle kvinnediskriminerende holdningene i debatten om kvinnelige prester i dag? Jeg tror dessverre svaret er ja, med god støtte av teologen Tina Beattie. I artikkelen «Kulturkriger og kvinnekroppen» sier hun: «Katolsk lære forblir rotfestet i troen på at menn har gudgitt autoritet til å utøve kontroll over kvinners kropper, innbefattet autoritet til å utelukke kvinnekroppen fra den sakramentale evnen til å representere Kristus.»

Under sterkt trykk

Det neste spørsmålet må bli: Hvor lenge kan det vare? Etter 25 år er Johannes Paul IIs definitive lære om kvinnelige prester kommet under så sterkt trykk at lokket han la over temaet er i ferd med å løfte seg. Det rapporteres om uhørte streiker og aksjoner blant «vanlige» katolske kvinner, de samme som fyller kirkerommene og holder liv i menighetene. I mai samlet flere hundretalls kvinner seg mange steder i Tyskland og Østerrike foran kirken og feiret en egen Ordets gudstjeneste. I Freiburg la 400 aktivister frem sine krav utenfor katedralen mens en erkebiskop ordinerte prester inne i den. Ifølge The Tablet sa erkebiskopen etterpå at hendene hans var bundet av Vatikanet, men at han hadde oppfattet kvinnenes budskap og ville gjøre alt han kunne for å tale deres sak. Samtidig stilte en biskop i Regensburg seg helt avvisende: «Det vil ikke bringe oss en millimeter videre om vi fusker med kirkehistorien for å tillate oss å ordinere kvinner.»

Men biskopen sitter i glasshus. For det store fusket fant jo ifølge kirkehistorikere sted på et tidlig tidspunkt i kirkens historie, da kvinnenes rolle som Jesu disipler, diakoner og ledere av huskirker og menigheter ble fortrengt. Hvor lenge skal kirkens kvinner lide for det? Eller snarere: Hvor lenge kan kirken selv overleve krisen den gjennomgår med sitt bakstreverske lederskap, som søker å avsette pave Frans for kjetteri mens det i lange tider har sett gjennom fingrene med de verste maktovergrep begått av geistlige mot barn, uten at den åpner opp for forandring? Den episkopale biskopen John Shelby Spong antyder et svar med boktittelen Why Christianity Must Change or Die.

I en blindgate

The Tablet gir et like sterkt uttrykk for situasjonens alvor. Under overskriften «Kvinner kan forvandle Kirken» gir bladet i en leder 25. mai en skarp kommentar til at arbeidet for å ordinere kvinnelige diakoner har havnet i en blindgate. Det omtales som «en sak som kunne ha rusket opp i katolisismen på en måte den har akutt behov for. Denne blindgaten er del av et mye mer omfattende problem: Den katolske kirkes katastrofalt manglende evne til å vise kvinner den likeverdige respekt de fortjener, til å legge full vekt på deres rike gaver, og dens derav følgende mislykkethet i å gi Kirken et mer humant ansikt.» Som det er, blir Kirkens diakonale tjeneste i praksis ivaretatt av trekvart million dedikerte ordenskvinner – «en enorm og stort sett oversett ressurs. (…) Å gi det kvinnelige ministerium samme status i Kirken som det mannlige ville være et knusende slag mot inngrodde mannsholdninger. Det ville ikke ‘klerikalisere’ kvinner, men heve dem til et partnerskap på linje med – og på ingen måte under – det mannlige ordinerte presteskapet.» I siste instans ville det bety at «utnevnelser til Vatikanet ville være like åpne for kvinner som de nå er for menn. Vatikanet ville bli forvandlet.»

Tilbake til det pågående kvinneopprøret. I Sveits har Det katolske kvinneforbundet med sine 130 000 medlemmer oppfordret til en nasjonal todagers kvinnestreik nå i juni. De får det siste ordet med sine rosa buttons, der det kort og godt står: «Likestilling. Punktum. Amen.»

Ingebjørg Nesheim

Leder av Også vi er kirken

Comments are closed.