Ordinasjon av kvinner – en umulighet?
August 20, 2017 
Kronikk 
Torstein Seim 
no responses
Tagged with:
Av Jeanne Wreden, OP
I en tegneseriestripe jeg klippet ut for noen år siden blir en prest spurt: «Vil det noensinne bli kvinnelige prester i Den katolske kirke?» Han svarer: «Joda – det kommer sikkert». «Når da?» Presten: «Om en 500 års tid, tenker jeg.» Det er visst mange som er lettet over at de slipper å oppleve dette… Men ordningen bærer et vitnesbyrd om et foreldet menneskesyn der kvinnen anses som sekundær i forhold til mannen.
EN LEVENDE ORGANISME Kirken har forandret seg kontinuerlig siden Jesus og apostlene levde. Det er slik Ånden virker. Men å skjelne Guds Ånd fra sekulære åndsstrømninger må nødvendigvis ta tid. Kirken, Kristi legeme, er en levende organisme, i dialog og samspill med verden for øvrig, men den er likevel av en annen karakter enn det sekulære samfunn. Det eksklusivt mannlige prestedømmet er ikke en ordning som kan forandres med et pennestrøk, med den begrunnelse at det oppleves urettferdig eller fordi det er prestemangel. Likevel kan både kvinnesynets oppgradering i moderne tid og prestemangelen være tegn på at tiden er inne for å revurdere ordningens teologiske og antropologiske innhold. Det er mer enn 40 år siden sist Kirken behandlet temaet offisielt.
Det mannlige prestedømmet er en arv fra en århundrelang patriarkalsk og androsentrisk kultur, men det dreier seg her også om teologi, om Kirken som en åndelig organisme – om synet på åpenbaringen i Kristus og den teologiske antropologi (lære om mennesket). Når det gjelder den fullstendige innsikt i Åpenbaringens mysterium, er Kirken fremdeles underveis.
Hvem var Jesus? Hvem er Kristus? Hvem er vi? Hvilken betydning har det kvinnelige og mannlige for forståelsen av Guds bilde i mennesket? Til syvende og sist er det svarene på slike spørsmål som må utgjøre det teologisk-antropologiske innhold i vårt syn på prestedømmet.
HVORFOR KVINNER UTELUKKES Kirkens troskongregasjon behandlet spørsmålet om kvinners adgang til ordinasjon i et dokument, kjent som Inter Insigniores (1976). Den negative konklusjonen ble i korte trekk begrunnet slik:
1) Det er Jesus selv som har bestemt at ordningen med mannlige prester skal gjelde for alltid– derfor har ikke Kirken myndighet til å forandre dette.
2) Dette kan utledes fra at han, til tross for sin åpne og mot-kulturelle holdning vis-a-vis kvinner, ikke valgte kvinner til apostler.
3) Ikke en gang Maria, hans mor, ble valgt til apostel.
4) Apostlene fortsatte denne praksis, og siden har det vært en ubrutt tradisjon å velge biskoper og prester blant menn.
HVORFOR BARE MENN Man kan spørre seg om dette ikke egentlig primært er argumenter som legitimerer mannens adgang til prestedømmet. De sier ingenting direkte om kvinnens prestekall, hverken for eller mot.
Man kunne anføre følgende motargumenter:
1) Jesus «ordinerte» strengt tatt ingen menn, men valget av disiplene ble siden forstått som begynnelsen på den apostoliske suksesjon.
2) Maria Magdalena var den første til å bli kalt og utsendt til å forkynne Kristi oppstandelse – så for Kristus var det åpenbart ikke noe problem å kalle en kvinne til apostel.
3) Maria, Jesu mor, står i en helt spesiell posisjon i forhold til Sønnen. Mange har kalt henne «den første disippel» (f.eks Johannes Paul II i Redemptoris Mater, 20). Det finnes en rik og vedvarende tradisjon som holder Maria fram som modell for presten, spesielt i feiringen av eukaristien. I Maria forvandles materie (hennes ovum) til Kristi legeme, og hun er den som gir Kristus til verden.
4) Praksisen med å velge ut menn til biskoper og prester kan forklares ut fra kultur og synet på kvinnen som underordnet og tidvis uren. En følge av dette var f. eks at de kvinnelige diakonene som praktiserte de første århundrene, gradvis ble fortrengt, etterhvert som hierarkiet og sakramentsteologien utviklet seg.
KJØNNSPOLARISERING Når forholdet mellom kvinne og mann beskrives i kjønnspolariserte kategorier, uttrykker det et ønske om å bevare komplementaritet mellom kjønnene. Men komplementaritet forutsetter to deler som sammen utgjør en enhet. Når forskjellene vektlegges mer enn likhetene i bestrebelsen på å holde kategoriene fra hverandre, glir delene lett fra hverandre og man taper det enhetlige i helheten. De fleste både ser og erfarer at det er forskjell på mann og kvinne og at dette er et gode, men når man forsøker å beskrive hva forskjellen består i, er det ikke like enkelt. De fysiske egenskapene fremstår klarest som forskjellige, men samtidig forutsetter de hverandre.
Når Johannes Paul II beskriver kvinnen som den som blir elsket, eller fortrinnsvis mottar kjærlighet, er det uklart hva det er i dette som gjør henne forskjellig fra mannen. Påstanden anvendes imidlertid som belegg for det teologisk-antropologisk poeng man finner i Efeserbrevet (5,21-33), der ekteskapet mellom mann og kvinne fremholdes som et bilde på Kirken, som mottar kjærlighet fra Kristus. Ekteskapet som et sakrament blir da det synlige, manifesterte tegn på Kristi kjærlighet til Kirken. Kvinnens åpenhet for kjærlighet er utgangspunktet for hennes spesielle kvinnelige kall, i følge Johannes Paul II, noe som indikerer hvor viktig hennes plass i familie og samfunn er, og også i Kirken. (Man undres hvorfor dette ikke ville vært en fin egenskap i en prest.) Men bildet utnyttes til å fokusere på Kristus som brudgom. Man hevder at presten representerer Kristus som brudgom – og at dette bildet aldri kunne formidles gjennom en kvinne.
«Brudgom» er ett av flere bilder Kristus bruker om seg selv. Han er også, blant annet, «den gode hyrde», «vintreet» og «hønemor» (Lk 13,34) – en hyrde kunne vel vært en kvinne i vår tid, og begge de to siste metaforene ville vært vel så godt representert ved en kvinne. Metaforenes oppgave er å belyse forskjellige aspekter i forholdet mellom Gud og menneske. Når de brukes til å fastholde ett enkelt aspekt, som om det var en guddommelig lov, er det misbruk av metaforens hensikt.
DET SAKRAMENTALE PRESTEDØMME Egentlig er det kun ett teologisk argument som presenteres i Inter Insigniores, nemlig det som er forbundet med prestedømmet som sakrament. «Kirken har ingen myndighet til å forandre substansen i et sakrament», heter det. Det egentlige teologiske problemet dreier seg altså om hva man forstår som substansen i det ministerielle prestedømmet som sakrament.
Presten er et sakramentalt tegn på Kristi tilstedeværelse. Ifølge Thomas Aquinas representerer et sakramentalt tegn den «betydning som fremgår gjennom den naturlige likhet». Her er det at forståelsen av hva som er «substansen» i sakramentet slår inn med full tyngde, for man setter likhetstegn mellom sakramentets «substans» og den «naturlige likhet» presten har med Kristus, og konkluderer med at mannens kjønnslikhet med Jesus er «substansen» i det sakramentale tegn som presten formidler.
FORSKJELLIGE SUBSTANSER Selv om den teologiske «substansen» i sakramentet er Kristi handlende nærvær, legges altså hovedvekten på tegnets fysiske egenskaper, der én menneskelig form, nemlig mannens, erklæres å være av en annen slags «substans» enn kvinnens og derfor mer egnet til å representere Kristus.
Her er det ikke lenger tale om at Kristus kan ha mange skikkelser, at alle kristne er kalt til å la seg forme i Kristi bilde, «bli likedannet» med Kristus (Rom 8,29; 2 Kor 3,18), som Paulus lærer – at vi alle er «sønner», kledd i Kristus, at det ikke dreier seg om kjønn, rase eller status, men enhet i Kristus (Gal 3,26-29) – ingenting av dette gjelder for det ministerielle prestedømmet – for, heter det i Inter Insigniores, om presten hadde vært en kvinne «ville det vært vanskelig å se Kristi bilde i presten … for Kristus selv var og vil alltid være mann».
Er det det mannlige ved Kristus vi ærer og tilber? Hva med Maria, hun som var den menneskelige kilde og opprinnelsen til Jesu mannlige «substans»? De var mann og kvinne av ett og samme legemelige «substans» – likesom Adam og Eva. Mener man virkelig at man ikke kan se Kristi bilde i Maria?
DET HELE MENNESKE: MANN OG KVINNE Prestedømmets sakramentale karakter er den dypeste årsak til at kvinner er utelukket fra ordinasjonens sakrament, så det er her det må gjøres et arbeide. Man har hittil begravet problemet under et slags nytt kirkerettslig begrep: «definitiv lære» (Johannes Paul II, Ordinatio Sacerdotalis,
Når det hevdes at det er vanskelig å se Kristi bilde i en kvinne, må det bety at hinderet for likeverd mellom mann og kvinne når det gjelder prestekallet først og fremst berører dette problemet. Det teologiske fokus på spørsmålet om kvinnelige prester må følgelig være: Er det mulig å utvikle et teologisk antropologi der man ser Kristus i kvinnen? Hvor finner vi røttene til en kvinnelige Kristus-identitet i Bibelen og i Tradisjonen?
Kristus forener hele mennesket, både mann og kvinne, med Gud i sin Person. Det er derfor grunn til spørre: Med kun mannlige prester, mangler ikke Kristus-representasjonen noe av det fullstendige menneskelige bildet når det gjelder «substansen» i det ministerielle prestedømmet?
Therèse av Lisieux:
Helgen og kirkelærer (1873-1897)
Jeg føler inne i meg et kall til å være PREST; med hvilken kjærlighet, min kjære Jesus, ville jeg ikke ha båret deg i mine hender når du ved lyden av min stemme steg ned fra himmelen … med hvilken kjærlighet ville jeg ikke ha gitt deg til sjelene!
Jeanne Wreden har tidlige gitt ut: “Kvinnens plass i Kirken”, på Emilia forlag i 2013. Hun har teologisk embetseksamen og er legdominikaner.
Kronikken ble først trykket i St. Olav nr 3, 2017
