Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Foto: Anette Marcelle Hallquist

VATIKANET OG KOMPROMISSER

April 22, 2016      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Kronikken er skrevet av  msgr. Torbjørn Olsen, sogneprest i St. Teresia kirke – Hønefoss.

De fleste forbinder i liten grad Vatikanet med kompromisser og mellomstandpunkter, men heller med absolutter, som man enten er veldig fornøyd med, eller veldig misfornøyd med. Jeg vil påstå at Vatikanet i mye større utstrekning enn man er klar over, leter etter kompromisser. Grunnen er ikke alltid at man ønsker slike mellomstandpunkt, men at motstående interesser fører dit. Selvfølgelig heter det aldri at det dreier seg om et kompromiss; det er noe man må lese mellom linjene – og den slags lesning kan være interessant.

Slik har det vært helt siden Lukas skrev Apostlenes gjerninger og stadig prøvde å glatte over interne konflikter i den eldste Kirke.

Dette gjelder også i det såre spørsmål om havarerte ekteskap og nye muligheter.

Moseloven representerte i sin tid et sosialt fremskritt for kvinnene. Der ble ektemenn pålagt å gi sine koner kvittering (skilsmissebrev) når de valgte å kvitte seg med dem. Da hadde den utkastede kone i det minst bevis på at hun ikke var stukket av, med de følger det kunne få.

Dette førte til en debatt om hva som skulle til før en mann kunne kvitte seg med sin kone. Her skar Jesus igjennom og sa at det Gud har bundet sammen, skal mennesker ikke adskille. Derved ble standarden for den kristne ekteskapsforståelse satt.

Men virkeligheten er ofte mer brutal enn idealene. Så begynte kompromissene å trenge seg frem.

Paulus var først ute. Ble en kvinne fra et hedensk ekteskap kristen og mannen derfor ville kvitte seg med henne, ble hun fri. Det er dette som kalles det «paulinske privilegium», og deri ligger den eldste kristne åpning for nytt ekteskap etter at det gamle er havarert. Teologien kom til å sette «hedensk» identisk med udøpt.

Kristendommens utvikling innebar møte mellom jødisk og romersk kultur. Mens man i jødisk/orientalsk tenkning så på det seksuelle som viktigst i etableringen av ekteskap, ble det juridiske – forstått som «kontrakt» mellom to parter – sett på som viktigst i romersk tenkning. I middelalderen kjempet Bologna-skolen og Pariser-skolen om hva som skulle tillegges avgjørende vekt. Pave Aleksander III (1159-81) satte en stopper for hele den teoretiske diskusjon og fant en praktisk løsning: Ekteskap etableres ved «kontrakt» (samtykke), men blir først fullstendig uoppløselig etter at ektefellene så har vært sammen seksuelt (fullbyrdelse).

Det åpnet en liten mulighet til nytt ekteskap dersom man kunne «bevise» at ekteskapet aldri var fullbyrdet. Det er paven som forvalter denne mulighet, og årlig oppløser han noen hundre ekteskap med slik begrunnelse.

Mye større konsekvenser fikk den romerske kontraktstenkning. Positivt betydde det da kristendommen kom til Norden, at de som giftet seg, selv måtte «samtykk». Det holdt ikke at fedrene/mennene ble enige. Men «negativt» fikk det også som konsekvens at dersom ekteskapsinngåelsen ut fra en juridisk kontraktsvurdering ikke holdt mål, ble ekteskapet sett på som ugyldig, og man var fri til å gifte seg på nytt. Det er slike vurderinger de kirkelige domstoler (tribunalene) fremdeles holder på med, og det viktigste argument er umodenhet i giftermåløyeblikket, og derved en kontrakt om noe man ikke var herre over.

Siden er det også kommet til en mulighet til pavelig oppløsning av «halvkristent ekteskap», dvs. ekteskap mellom en døpt og en udøpt. Denne mulighet brukes også noen hundre ganger i året.

Under pave Benedikt XIV (1740-58) svingte pendelen andre veien. I 1741 påbød paven at det ved alle kirkelige domstoler skulle være en egen advokat i funksjon som «ekteskapets forsvarer». Han skulle i den enkelte sak finne og hevde alle argumenter som talte imot et ekteskaps ugyldighet. I tillegg fikk han plikt til å anke enhver ugyldighetsdom til neste rettsinstans.

Disse ting berørte inntil Annen verdenskrig først og fremst noen få mennesker fra de høyere sosiale og økonomiske sjikt. Det var også de som hadde råd til dyre advokater. For andre var skilsmisse og nytt ekteskap nærmest utenkelig og umulig. Siden er utfordringene blitt mer og mer omfattende, og jeg er ikke i tvil om at vi i dag her har en av Kirkens aller største pastorale utfordringer, i antall langt større enn homoseksualitetsproblematikken.

I lang tid lette noen prester og biskopen etter en løsning «i det indre rom» (in foro interno), dvs. at presten under en sjelesørgerisk samtale kunne finne en løsning på det som ytre sett var uløselig. Utgangspunktet er at i dette rom baserer man seg på at gudsforholdet er et samvittighets- og tillitsforhold, ikke et juridisk bevisbart forhold. Problemet var at ekteskap inngås (og oppløses) i det yre rom, og i dette rom (der man mottar kommunionen) kan man ikke basere seg på forhold fra det indre rom.

Andre Vatikankonsils krav om forenkling av de kirkelige ekteskapsprosesser ble i realiteten aldri omfattende gjennomført selv om mye formelt endret seg etter konsilet. Nytt ble det dog at det kunne komme inn ikke-geistlige som dommere ved de kirkelige domstoler, og etter hvert også kvinnelige dommere. Men også dette var omstridt, og resultatet var at i en konkret sak fikk kun en av tre dommere være ikke-geistlig.

I 1980 ble det holdt en bispesynode om familien og året etter kom pave Johannes Paul II med den ap. formaning Familiaris consortio. Dette var en blanding av hevdelse av klassisk katolsk ekteskapsforståelse, imøtekommenhet overfor personer i konflikt med disse idealer og noen klare grenser for hvem som kunne motta kommunionen.

Fra vestlige land har det senere vært sterke ønsker om oppmykning av det siste, noe som er blitt avvist av Vatikanet.

Pave Frans representerer en endret tilnærming til disse ting. Det så vi i forbindelse med den forberedende familiesynode i 2014 og familiesynoden i 2015. I 2014 kom det relativt radikale endringsforslag som fikk bred, men ingen samlet oppslutning fra synodedeltagerne.

Rett før synoden i 2015 kom så paven med en omfattende endring av kirkeretten mht. ekteskapssaker. Denne skulle tre i kraft etter synoden, 8. desember, samtidig som barmhjertighetens år ble åpnet. Endringen vakte stor forundring blant kanonister, av flere grunner. For det første var teksten blitt til i rekordfart (sammenlignet med hva som ellers er vanlig), fra høsten 2014. For det annet visste nesten ingen om at arbeidet foregikk (ikke den vanlige brede høring). Forbudet mot at mer enn en av tre dommere i en sak kunne være ikke-geistlig, ble erstattet av krav om at minst én av tre dommere må være geistlig! Kravet fra 1741 om obligatorisk to-instanse-behandling ble med ett avskaffet. Synodens forslag om administrativ nullitetserklæring av ekteskap ble derimot avvist, men ikke av prinsipielle grunner. Samtidig ble det åpnet for en ny praksis der biskopen selv skulle avsi dom i «enkle saker». En lang og kanskje litt merkelig liste gav eksempler på slike enkle saker. – Hvorfor kom dette rett før synoden i 2015? Hadde det ikke vært bedre å vente til etter synoden? Eller var det et forsøk på å avgjøre ting før synoden fikk uttalt seg, eller på å avvise krav ved å si at noe jo alt er bestemt? Spørsmålene er flere enn svarene. Jeg er ikke i tvil om at det har vært en stor dragkamp bak Vatikanets kulisser, og resultatet er en eller annen form for kompromiss.

I januar 2015 holdt pave Frans sin årlige tale («trontale») til noen av Kirkens øverste dommere (de i Den romersk rota). Her føyde han inn på en litt merkelige måte et nesten bombastisk krav om avskaffelse av rettsgebyrene i ekteskapssakene (fordi sakramentene er nåde). Noen brikker falt litt senere på plass, ved at dette ble inntatt i endringen av prosessordningen, hvis forberedelse som sagt var ukjent for oss utenforstående. (Kravet er ikke absolutt, og OKB har så langt valgt ikke å følge det!)

I talen til dommerne i januar 2016 bekreftet paven på nesten alle måter med ettertrykk Kirkens tradisjonelle ekteskapsforståelse.

To måneder senere fulgte Frans så opp synoden i 2015 med den ap. formaning Amoris Laetitia. I media heter det at paven der åpner for kommunion til (rent borgerlig) gjengifte og til samboere. Ser man nøyere etter, står det ikke noe slikt. Derimot sier paven at også i slike tilfeller kan man ikke være ensidig i sine bedømmelse av en persons moralske situasjon. Også der hvor man prinsipielt må avvise en del valg, må man se de positive enkeltelement i menneskets liv, og disse må være med i en totalvurdering av en situasjon. Dette må prestene være seg bevisst når de i «det indre rom» (skriftemål, sjelesørgerisk samtale) gir råd, noe man selvfølgelig ikke kommer utenom når en situasjon senere bedømmes offentlig.

Her ligger det altså en åpning for andre råd og konklusjoner enn inntil nylig, men samtidig er åpningen ikke større enn at ting også vil kunne tolkes i en annen retning (nå eller i fremtiden?).

For meg ser det ut som Vatikanet på nytt har landet på et mellomstandpunkt eller et kompromiss, men med en annen vektlegging enn tidligere vanlig. Ingen vil være helt fornøyd, noen vil nå som tidligere være temmelig misfornøyd, og hva fremtiden bringer, kan vi egentlig bare spekulere om (og håpe på?).

 

Torbjørn Olsen

(foto: Anette Marcelle Hallquist)


Comments are closed.