Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

NORSKE KATOLIKKERS KRITIKKFOBI

May 24, 2016      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



NORSKE KATOLIKKERS KRITIKKFOBI – ET BLINDSPOR.

Av Ola Tjørhom; professor i religion ved NTNU.

Jeg drister meg til å starte med noen personlige erfaringer. Etter å ha registrert utviklingen på kirkelig hold med stadig større sorg, begikk jeg en bok hvor hovedsiktet var å kritisere bakstreversk katolsk «antimodernisme» – i fortid og nåtid. Slikt gjør en ikke ustraffet blant dem jeg, litt uærbødig, har kalt «betongkatolikker». Den negative responsen var massiv.

Nå må en selvsagt tåle at det tas til motmæle når en kritiserer andre. Men måten dette skjedde på, oppleves som nedslående. Jeg viser til følgende eksempler:

Det hele startet med en omtale i Vårt land av et opprørt medlem i Katolsk studentlag. Vedkommende akket seg over at en framstilling med et uttalt kritisk sikte (dette presiseres klart i forordet) var for kritisk, uten å ta bryet med å påvise faktiske feil.

Da boken ble lansert, sto en klosterbroder fram og meddelte at utgivelsen var uverdig for et forlag – og vel også en forfatter – med akademiske pretensjoner. Dette skjedde før boken forelå i salg, broderen kan altså umulig ha lest det han bannlyste.

Fritt Ords styreleder Georg Fredrik Rieber-Mohn innvilger gjerne stønad til Fjordman og tilliggende herligheter, men oppviser lav toleranse overfor kritikk mot den kirken han tilhører. I en artikkel i St. Olav vurderte han bidraget mitt i lys av en essaysamling av Ørnulf Ranheimsæter og diverse utsagn av Jon Fosse. Selv om sammenlikningsgrunnlaget her må sies å være av det mer dubiøse slaget, er det ingen tvil om at jeg ble sittende igjen med Svarte-Per.

Ellers hevdes det at framstillingen er dårlig belagt, stikk i strid med seriøse anmelderes votum. Andre har etterlyst «innenfrakritikk», hva nå det måtte bety.

Jeg avstår fra å gå inn på et betydelig antall anonyme meldinger hvor min ringe person levnes liten ære, slikt har jeg for lengst måttet venne meg til å leve med.

Kirken trenger kritikk

Hovedpoenget her er ikke at jeg til tider blir trøtt av gnålinga – eller at mange opponenter synes å mene at målet helliger de fleste midler. Det viktigste er at kritikk framstår som fundamental premiss for vekst og bedring. Dette gjelder også for kirkens del.

Særlig på slutten av Benedikt XVIs regime, køet krisene seg opp. Og nåværende pave bedriver etter mitt syn stort sett symbolpolitikk – han snakker og snakker, men gjør lite i forhold til kirkens akutte interne problemer. Frans er ikke engang i nærheten av «den gode pave» Johannes XXIII og hans resolutte fornyelsesvilje. Under slike forhold er behovet for kritikk åpenbart. Men mange katolikker responderer med å øke den forskansende forsvarsretorikken.

Få andre steder har det selvoppnevnte katolske trospolitiet så høy beredskap som her til lands. En hyppig forekommende begrunnelse er at vi må skygge unna den «oppløsende pluralismen» som påstås å være et utbredt fenomen innenfor andre kirketradisjoner. Og «antikatolisisme»-kortet klaskes hyppig i bordet, til og med i møte med naturlige reaksjoner på det tragiske og moralsk forkastelige medlemsjukset som har piplet fram innenfor OKB.

I dagens norske offentlighet finnes knapt innslag av «antikatolisisme». For våre medier utgjør katolikker en uuttømmelig kilde til tannløst featurestoff. Vennligsinna overbærenhet står i grell kontrast til den evinnelige tjafsinga som Den norske kirke utsettes for i spaltene. Jeg vil nesten påstå at vi snarere har for lite enn for mye «antikatolisisme» i hjemlige debatter.

Enøyd kirkelojalitet er et utbredt fenomen blant konservative katolikker. Lojaliteten er riktignok selektiv. Den omfatter ikke tekstene fra Vaticanum II – kirkens eneste selvkritiske prosess i nyere tid, til tross for at disse fremdeles er offisiell kirkelære. Men den katolske «antimoderniteten» forsvares på urokkelig vis. Og den mest overspente pavekjærligheten går gjerne hånd i hånd med karikerende og tidvis hatske utfall mot Den norske kirke.

Problemet med disse holdningene er at vi blir immune overfor all kritikk, også den som har åpenbar berettigelse. Dette blir uvegerlig resultatet når det forutsettes at ingen kritikk er berettiget. Statiske resonnementer om kirken som societas perfecta, et perfekt samfunn, har heldigvis blitt nedtonet. Men de lever videre i beste velgående på reaksjonært hold.

Særtrekk ved norsk katolisisme

Kjempende tradisjonalistisk katolisisme finnes over alt og ikke bare her til lands. Men ett forhold er typisk norsk: En tallmessig sett knøttliten gruppe med erkekonservative konvertitter besitter enorm innflytelse. Mange av disse betrakter seg som samvittighetsflyktninger fra et påstått læremessig kaos innenfor Den norske kirke. I noen tilfeller kan det virke som om forakten for det de har «sluppet unna» er sterkere enn gleden over det de har fått som katolikker.

Vi befinner oss i en situasjon hvor antallet kritiske røster er minimalt, en lurer ofte på om slikt overhodet finnes. Det kommer i hvert fall bare unntaksvis til uttrykk i offentligheten. Kanskje erfarer vi det samme som skjer annensteds: Kritiske katolske troende passiviseres, eller vender seg til andre kirker. Og her er det ikke snakk om bagateller: Dersom USAs passive katolikker hadde organisert seg, ville de ha vært landets tredje største «kirkesamfunn».

Biskopen har et særlig ansvar for å sikre rom for et rikt kirkelig mangfold. Tidligere OKB-ledere har lagt vekt på dette. Men jeg synes ikke nåværende biskop har lyktes her. Selv om en gir skinn av åpenhet, taler traurige realiteter et annet språk.

OVEKs rolle – eller svikt?

OVEK er utvilsomt et viktig møtepunkt for folk som betrakter kirkens skeive gang i løpet av de siste tiårene med stor smerte. Jeg har også selv hatt glede av invitasjoner til og medvirkning i dette forumet. Og jeg forventer slett ikke at en her skal opptre som en undergrunns­bevegelse med intern kirkekritikk som altoverskyggende målsetning.

Men sammenliknet med OVEK-grupper og opposisjonelle katolikker i andre land, synes jeg at det norske miljøet har holdt en altfor lav profil – i hvert fall de siste årene. Jeg har knapt registrert et kritisk pip fra dette hold, til tross for overgrepskrise, medlemsjuks, offensiv antimodernitet etc. Det virker som om en nøyer seg med smuler fra biskopens bord.

Den eneste offisielle ytringen jeg kjenner til, tar avstand fra forhold i ledelsen av Wir sind Kirche i Østerrike. Jeg forsvarer ikke at en feirer nattverd uten prest. Men jeg forstår den dype fortvilelsen som ligger bak slike beslutninger. Og da faren for at noe liknende skulle skje her til lands vel er minimal, gir iveren etter å distansere seg et nokså klamt inntrykk.

Alt i alt har jeg et ønske om at OVEK profilerer seg sterkere som kritisk røst, internt så vel som eksternt. Først og fremst fordi kirken trenger det. Men også fordi vi her til lands behøver en tydelig motvekt mot det konservative konvertitthegemoniet.

*             *             *

Jeg avslutter som jeg startet, med et lite personlig hjertesukk. Kirken er først og fremst communio, fellesskap. Vår vertikale delaktighet i og med den treenige Guds virkelighet, får sin konkrete form gjennom det horisontale fellesskapet vi har med hverandre. Det ligger derfor i sakens natur at ingen av oss kan få det akkurat som vi vil i denne sammenheng.

Men den kirkelige communio har også en menneskelig side. Og følelsen av å ikke kunne puste fritt blir i det lange løp utmattende – ja, nærmest kvelende.

Uansett, jeg synes at jeg har gjort min borgerplikt her. Jeg følger derfor mange andre kritiske katolikkers eksempel og søker meningsfullt fellesskap annensteds.

Ola Tjørhom ola.tjorhom@ntnu.no.


Comments are closed.