Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Kommentar til Ola Tjørhom

October 7, 2015      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Søster og dr. theol Else-Britt Nilsen deltok på Akademiet Også vi er kirken sitt seminar 19. sept. Hun kommenterte der Ola Tjørhoms bokutgivelse.

Ola Tjørhom: Fornyelsen som forsvant – Et avgrenset oppgjør med kirken gjennom vestlige briller

Ola Tjørhoms bok Fornyelsen som forsvant (2014) har et klart ‘kritisk siktemål’. Verdt å merke seg er at forfatteren ikke anser slik kritikk som negativ eller illojal, men som en vesentlig forutsetning for vekst. Kort sagt – en konstruktiv kritikk.

Det er utviklingen i Den katolske kirke fra midten av det 19.århundre til dags dato Tjørhom løfter frem. Krisen som oppstod etter «pustepausen» omkring Det annet Vatikankonsil, presenteres ikke tentativt, men som et faktum bekreftet gjennom dagsaktuelle eksempler; frafall, kallskrise, seksuelle overgrep, tradisjonell teologi og konservativt hierarki. Denne beklagelige utvikling skyldes – ifølge forfatteren – kirkens hierarkiske struktur, lekfolkets beskjedne rolle, manglende demokratisk struktur, angst for endringer og utdatert morallære. Merkelig nok nevnes ikke sekulariseringen som i raskt tiltagende grad har preget vår vestlige del av verden etter 2.verdenskrig.

Kanskje kunne man ha forventet en utførlig presentasjon av Det annet Vatikankonsil og implementeringen av dette skjellsettende kirkemøtet. Det ville ha fortjent en bok for seg, høvelig på et tidspunkt hvor 50års jubileet fortsatt markeres. I foreliggende bok omtales riktignok Det annet Vatikankonsil, men linjene trekkes lenger tilbake – til midten av 1800-tallet. Forfatterens hypotese er at den bakenforliggende årsak til dagens uføre er kirkens manglende evne til å møte moderniteten.

Flere har allerede påpekt begrepsmessig uklarhet hos Tjørhom. Hvilken modernitet siktes det egentlig til? Hans utgangspunkt er moderniteten som springer ut av den franske revolusjonen. Avstand og konflikt mellom katolisisme og moderne politikk, filosofi og vitenskap, menneskesyn og moral etc. var tydelig allerede før revolusjonen. Og helt fra midten av 1700-hundretallet hadde paver sendt ut encyklikaer – riktignok ytterst negative – knyttet til samfunnsmessige spørsmål. I stedet for å referere fra begynnelsen av 1800-tallet kunne Tjørhom ha utvidet sin tidshorisont bakover i tid.

La det straks være klart at Kirkens forhold til den moderne verden har vært – og forblir – et utfordrende tema. Det kommer klart til uttrykk i en skeptisk, men interessant presentasjon av et utvalg paver – Pius-pavene – under fellesnevneren «antimodernismens foregangsmenn og voktere»: Pius IX (1846-1878), Pius X (1903-1914) og Pius XII (1939-1958).

Men som en yngre kirkehistoriker nylig bemerket: ‘Man minnes/trekker frem det man har bruk for …’. Det gjør vi alle, og det gjør også Tjørhom med sine tre Pius-portretter. Det er nærliggende å spørre om alt fra kirkens øverste ledere virkelig var like håpløst. Selv er jeg ikke historiker, men har arbeidet en del med katolsk sosiallære. Vanligvis regnes 1891 som startpunktet for den moderne katolske sosiallære. Sosiallæren er riktignok blitt omtalt som «kirkens best bevarte hemmelighet», og da er det kanskje naturlig at den får liten vekt i Tjørhoms oppgjør med kirken.

Selv anser jeg pave Leo XIIIs bidrag til sosiallæren som kirkens kanskje viktigste og mest oppløftende bidrag til den moderne verden i perioden vi her er opptatt av. I 1891 kommer hans encyklika om arbeidets vilkår i det moderne samfunn (Rerum Novarum – «De nye ting»). Encyklikaen omtales i boken, men ikke utførlig nok mener jeg. Her innledet Leo XIII intet mindre enn en ny periode i kirkens liv preget av reformtenkning og nyorientering i forhold til det moderne industrisamfunnet selv om ikke katolsk sosiallære er fritatt for spenninger og unndratt kritikk. I tillegg sørget han for å gi Thomas Aquinas og ny-skolastikken en fremtredende plass i katolsk teologi. I motsetning til Tjørhom, anser jeg dette som en vinning!

På andre områder kan også Leo XIII settes i bås med de antimodernistiske Pius-pavene. I 1893 – altså to år etter Rerum Novarum – sendte han ut sin encyklika, Providentissimus Deus, om studiet av Skriften. Den var ment som en vennlig, men myndig veiledning av Kirkens eksegeter. Pavens anliggende var å forsvare Skriftens guddommelige inspirasjon mot en «vitenskap» (les: historisk-kritisk bibelforskning) som brøt ned Skriftens autoritet og slik førte gamle vranglærer videre.

 

Leo XIII leste sin tid gjennom sine briller, men evnet også å se videre. Bokens forfatter leser de antimodernistiske paver gjennom nåtidige, vestlige briller samtidig som han i stor grad identifiserer kirken med pavene. Det er i og for seg rimelig, selv om konklusjonene tidvis blir bastante og av og til direkte støtende. Dette har allerede andre bemerket. Forfatteren medgir da også innledningsvis «at boken ikke er ment som et forsøk på å gi en nøytral fremstilling av Den katolske kirke». Det gjelder også hans omtale av pavene etter Det annet Vatikankonsil. Den skal jeg ikke ta opp her; – andre har gjort det med overbevisning. I stedet vil jeg stoppe litt ved både Tjørhoms og katolikkenes forhold til biskopen av Roma. For det jeg egentlig etterlyser i boken er en slags «innenfra-forståelse»:

 

I flere hundre år har den katolske kirke tilstrebet et ideal som kan beskrives som den enkelte katolikks reservasjonsløse identifikasjon med kirken, representert ved sin mest fremstående leder, paven. Ulike faktorer hadde bidratt til å forme dette idealet.

Da kan man forstå at idealet om den enkeltes reservasjonsløse identifikasjon med den synlige kirke fenget, og at det preget en hel kultur i flere hundrede år. Selvsagt hadde det sin pris. Det gjorde at kirken praktisk talt fullstendig ble identifisert med Kirkens ledere, ja nærmest bare med Kirkens eneste, øverste leder. I dag virker idealet om en slik reservasjonsløs identifikasjon av den enkelte katolikk med sin kirke som helt uvirkelig, men det er viktig å ha dette klart for seg når man nærmer seg tidsperioden Tjørhom tar et oppgjør med.

I dag er det andre forutsetninger. Vi er nødt til å ta opp spørsmålet om vår identifikasjon med vår egen kirke til ny vurdering. Den gamle modellen er klart utdatert, men hvor langt er vi kommet med alternativer? Ikke alle er like vellykkede. Tjørhoms beskrivelse av det han kaller dagens kirkelige krise, bekrefter det. Religiøs likegyldighet, frafall, sviktende trosholdning. Men dette må ikke stoppe våre forsøk på å søke nye former for identifikasjon med kirken i vår egen tids situasjon.

Dominikaneren Albert Raulin trakk i et foredrag (1972) linjer som ikke synes uforenelig med forfatterens prosjekt samtidig som det utfordrer det:

For det første at må vi ta på alvor at Kirken ikke er identisk bare med kirkens hierarki. En slik identifikasjon er helt i strid med enhver riktig forståelse av evangeliet. Kirken bør (som også Tjørhom også påpeker over 40 år senere) innføre mer demokratiske former. Men – vel og merke – dette har intet med demokrati å gjøre, men med den fundamentale sannhet at Gud alene er Herre. Jesus har sagt det med stor tydelighet: ‘Dere skal ikke kalle dere mestere. For én er deres mester, dere er alle brødre’ (Matt 23,8-12).

Med dette samfunn av brødre og søstre i Kristus skal vi ikke være redd for å identifisere oss. Her hører vi hjemme. Og det sier seg selv at denne identifikasjonen aldri vil kunne ta tidligere tiders absolutte former. Den vil derimot ha en mengde ulike fasetter nettopp fordi brorskapet tenderer mot å være universelt, og menneskene er i sannhet forskjellige.

Dette utelukker selvsagt ikke at identifikasjonen skal ordnes, organiseres. Det skjer ved de tjenester som Kristus har innstiftet. Og til noen av disse er autoritet, myndighet og ansvar knyttet. «Den som hører dere, hører meg …» Og hensikten med alle disse tjenestene er å fremme vår identifikasjon med Kristi hele legeme.

Den andre viktig grunnen – ifølge Raulin – til å oppgi den gamle forståelsen av identifikasjonen er samfunnets hurtige utvikling. Vi har ikke råd til å stå splittet og bekjempe hverandre. En enda større enhet er påkrevet. Heller ikke skal vi dyrke konfliktene for konfliktenes egen skyld, «som om det alltid var mest lovende for et kirkesamfunn å gjennomgå alvorlige kriser og bli skueplassen for voldsomme indre sammenstøt».

Splittelser i ulike fraksjoner blant katolikker i Norge er et relativt nytt fenomen!

Et gammelt ordtak sier Sentire cum Ecclesia– ‘å ha samme sinnelag som Kirken’. Et ordtak som vi godt kan være bekjent av og rette oss etter. Men – presiserer Raulin – ikke hvis vi oppfatter Kirken som en fast og urørlig størrelse i en verden preget av en langsom utvikling som Kirken alltid vil kunne mestre. Og heller ikke hvis vi ganske uhemmet identifiserer Kirken med dens geistlige ledelse. Kanskje gjør både Tjørhom og enkelte av hans motstandere nettopp det!

Det vi kan gjøre er å forplikte oss til samme sinnelag som Kirken dersom vi forstår at Kirken er oss alle sammen, ikke som en tilfeldig masse, men som et fellesskap hvor hver og en utøver sin spesielle tjeneste, og – videre – dersom vi forstår i hvilken grad vi – og Kirken med oss – er kastet ut i en utvikling som bare den mestrer som opplever den innenfra.

——————————————

Tjørhom krisebeskrivelse er veldokumentert – men også ensidig. Det har gjort at flere her hjemme oppfatter hans kritiske blikk som lite konstruktivt. Kari Børresen uttrykte ved lanseringen at boken – med enkelte redaksjonelle justeringer og utelatelse av hjemlig polemikk – utvilsomt har internasjonalt format. Den oppfatningen deler jeg samtidig som jeg vil hevde at min personlige overskrift for dagens innlegg er ganske treffende: Et avgrenset oppgjør med kirken gjennom vestlige briller.

Dette er et oppgjør fra et europeisk-nordamerikansk ståsted. Afrika og ikke minst Asia er fraværende. Verdensdeler som til tider føler seg lite forstått av Kirkens sentrum i Roma, men som i følge Timothy Radcliffe – min ordens tidligere generalmagister – utgjør kirkens fremtid.

Og så et uunngåelig spørsmål til slutt: Er situasjonen virkelig er så nedslående? Er denne krisen noe helt enestående for vår kirke? Er ikke alle kirker egentlig i krise – hver på sin måte?

 



Comments are closed.