Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Kirken og miljøet

January 21, 2015      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Berit Dahl Soltvedt var tidligere psykolog og billedkunstner men bruker nå all sin tid på miljøspørsmål sett i en større sammenheng.

I det følgende vil det være Den norske kirke som mine konkrete eksempler blir hentet fra fordi den er dominerende i Lier.

Undertegnede er blant dem som først i det aller siste har ropt hurra for kirkens miljøengasjement. Det ble for mye klima og Grønne menigheter med Fairtrade-varer for meg. Det trengs naturligvis at noen konsentrerer seg om ett punkt på lista over alvorlige miljøkriser – klimaet, men det ville blitt galt dersom en så viktig instans som kirken skulle ha slått seg til med kun å «rendyrke» ett symptom blant flere som henger sammen. Selv har jeg oppsummert de ulike formene for kriser som et nettverk av Apokalypsens åtte ryttere, der klimaet bare utgjør en i den dundrende «reien». Sult, overbefolkning, krig og terrorisme er bare noen stikkord, og viktigst blant dem er den store ulikheten mellom fattig og rik.

Grønne menigheter er et hederlig, men når det kommer til stykket, temmelig tafatt forsøk på å få noe til. Grunn: En kan leve godt med å være «flink, grønn menighetsgjenger» i en bås av sjela – uten å la resten uroes av de store sammenhengene. Men i en verden der en har tida mot seg, må man tørre å se helheten. Gleden var derfor stor – den av alle ting første nyttårsdag for noen år siden da jeg dukket ned i kirkestoff på internett, og blant annet hentet fram Kirkemøtesak 4/07 som samtidig innevarslet et tiårig prosjekt. Denne teksten var rene åpenbaringen, og jeg tenkte at dette er laget av noen som kan sakene sine.

Under overskriften Merknader står slikt som å søke «et fornyende åndelig språk,» og en «grunnleggende holdningsendring.» Dette er vyer som snarest bør flyttes ut av kategorien vakre ord og over i spennende, ny handling. Selve vedtaket inneholder gullkorn som «Å hente kunnskap og inspirasjon fra urfolkenes tradisjoner,» «å løfte fram gleden ved å leve enklere» og at man ikke trenger å reise lenger enn til der man bor for å oppleve det gode livet. Men man går langt mer drastisk til verks, og istedenfor ytterligere oppramsing, skal jeg presentere selve bomben: Den økonomiske vekstfilosofi, som er styrende for både nasjonal og privat økonomi er umoralsk!
   
Tja, det er kanskje mest behagelig å la dette vedtaket synke hen i glemselen. For her skjæres det inn til selve ryggmargen når det gjelder hvordan vi lever livet vårt. Den som virkelig vil ta opp arbeidet med en dypere samfunnsendring, vil imidlertid kunne få seg en god vandringskamerat i den utstrekning det følges opp. Jeg kan heldigvis nevne Broen til framtiden med samarbeid kirke, miljøbevegelse og fagbevegelse.

Siden 2007 har man dessuten møtt stadig nye utfordringer, deriblant flere som kirken ikke slipper unna å ta stilling til. Blant annet det å slåss mot den som jeg kaller den niende rytteren – «det teknologiske vidunderfenomenet» som er den farligste av alle. Vi mennesker er en utrolig kreativ rase. Men denne evnen kan misbrukes til slikt som å anvende i og for seg nyttige droner som et middel til å drepe motstandere i et utvidet krigsbegrep, mens man selv sitter trygt og godt på den andre siden av jorda. Det samme gjelder for den nye 3D-teknologien. Raskt kan en se at alt fra å bombe med atomvåpen og til å plaffe ned naboen får en lavere terskel. Så her dukker nye, alvorlige problemstillinger opp. «Teknologien skal redde oss» er et altfor ureflektert utsagn, selv om den også kan bidra til det.

Ovenfor har jeg valgt eksempel fra et farlig utvidet «forsvar». Bør det rett og slett bli slutt på å krige i det hele tatt dersom vi skal overleve? Når vi lever i en verden der vi må dele på minskende ressurser, kan kirken da fortsatt operere med begrepet «rettferdig krig»? Hittil har det dessuten vært altfor lett å ta det man vil ha med makt, gjerne skjult bak edle målsettinger som det er altfor lett å la seg besnære av. Kan kirken lenger gå god for slike dobbelte budskap? Hvordan unngå at vi på ny havner i denne grøfta uten å se den nye og viktige etiske utfordringen i vår tid?

Når det gjelder hva som bør være kirkens viktigste rolle i årene som kommer, har jeg i tillegg til denne uavklarte, to punkter som peker seg ut.

A: Ved å føre an i en prosess der kirkens hovedanliggende bør være, lik som i den irske kommuniteten i St.Brigits Kildare, å sørge for at ilden aldri slokner. Å være «det brennende hjertet» eller sagt på annen måte «jordens salt» og utfordrer i en farlig verden. Og å være veiviser mer enn å komme med rette svar. Man lytter, og stoler deretter på at «veien blir til mens du går.» Men den må gås, og noen må rope varsko dersom man stopper opp. Da bør et profetisk «vox clamantis in deserto» gjalle.

B: I en folkenes vandring gjennom hittil ukjent terreng trengs dessuten noen til å «være hos» med et stort og bankende menneskehjerte. For folk vil få behov for dette i årene som kommer. Vi må tørre å se slike spørsmål i øynene som angst og bekymring for om det i det hele tatt blir noen framtid for egne unger. Kirkens folk med sin lange sjelesørgertradisjon bør nettopp beflitte seg på «det fornyende åndelige språket» som kirkemøtet etterlyste. For her finnes fortsatt rester av et stammespråk som utenforstående lett reagerer på.

Skal kirken være seg den oppgaven moden som jeg har skissert her, bør man derfor spandere på en grundig vask av «fyrlykta» si. Da kan det hende det blir saligprisningene som blir stående igjen og skinne. Og at nå – etter 2000 år – nytter det ikke å vri seg unna det budskapet lenger. Kirkens jobb i miljøsammenheng er såre enkel og såre vanskelig.



Comments are closed.