Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Hvor går grensen for søstrene?

May 23, 2016      Nyheter      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Sisters are doing it…

 

Hvor går grensen for søstres sosiale engasjement?

– Dere søstre som er så engasjert i sosial rettferdighet, hvorfor lar dere kirken selv slippe unna?
Det er en av søstrene i dokumentarfilmen Radical Grace som forteller at hun stadig får spørsmålet. Hennes svar er at én eller annen gang må én eller annen ta seg av dette, og ta et moralsk standpunkt. Søstrenes åpenhjertige deltakelse i filmen er utvilsomt et skritt på veien.

En historisk viktig hendelse

Den prisbelønte dokumentarfilmen Radical Grace om de amerikanske søsterkongregasjonenes situasjon etter at de kom i Vatikanets søkelys for radikal feminisme med mer, hadde Europa-premiere på Også vi er Kirkens seminar 2. april. For første gang hadde vi blant publikum representanter fra ikke mindre enn fire nonne- og søsterkommuniteter, og dessuten biskoppelig vikar for innvandrersjelesorgen i OKB, monsignore Torbjørn Olsen. At filmen tok for seg en betydningsfull hendelse i kirkens historie, var det ingen tvil om.20160402_145950

Det var en stor nyhetssak i USA da de katolske søstrene i april 2008 ble satt under granskning – og ikke de mannlige geistlige, slik man hadde kunnet tro etter alle avsløringene av overgrepssaker. Troskongregasjonen erklærte at den ville gjennomføre en doktrinær vurdering av lederkonferansen for de amerikanske nonne- og søsterkongregasjonene, (LCWR), som representerer 80 prosent av de 59 000 amerikanske søstrene. Dette skjedde etter at Vatikanet gjennom en årrekke hadde undersøkt det doktrinære innholdet i uttalelser fra LCWR og fulgt med på deres årlige konferanser. Granskningen skulle konsentreres om kjetterier, med vekt på søstrenes tjeneste overfor homofile, syn på homofili i strid med kirkens lære, og radikal feminisme. Få måneder senere iverksatte Vatikanet dessuten en apostolisk visitasjon av hittil enestående dimensjoner, av alle amerikanske søsterinstitutter (med unntak for kontemplative ordener i klausur) med henblikk på livssituasjon, arbeid, kall og finanser. De endelige konklusjonene på undersøkelsene og tiltakene ble presentert for offentligheten i 2014 og 2015. Inntil da levde amerikanske søstre i et slags 7-årig limbo angående deres kommuniteters eksistens som godkjente katolske institutter. I filmen følger vi søstrene i flere faser av denne prosessen som først tar slutt to år inn i pave Frans´ pontifikat, i april 2015.

Engasjerte søstre i klinsj med biskopene

I tråd med Det annet Vatikankonsils nye tanker om ordenslivet som anbefalte å gå tilbake til kildene og fornye seg i tråd med den moderne verdens behov, ble fra 70-tallet søstrenes generelle utdanningsnivå forhøyet. Dette var en medvirkende faktor i søstrenes økte politiske og filosofiske samfunnsinvolvering. De engasjerte seg i spørsmål som supplerte det praktiske arbeidet innenfor deres tradisjonelle virkesteder: skole, sykehus og fattigomsorg. I denne situasjonen av økt myndighet til søstrene, skulle det vise seg at de ikke nødvendigvis gjorde de samme prioriteringene eller trakk de samme konklusjonene som biskopene. Det hele ble satt på spissen i 2010 da søstrene engasjerte seg til fordel for helsereformen i USA, mens biskopene gikk imot.

– De amerikanske søstrene har kommet for langt vekk fra å sette Kristus og kirken i sentrum, het det i den doktrinære granskningsrapporten fremlagt av Troskongregasjonen i 2012. Biskopene er kirkens autentiske tros- og morallærere, het det videre i rapporten. Å være uenig med eller utfordre deres standpunkter offentlig ble betegnet som lite formålstjenlig. Magisteriet måtte respekteres som garantist for en autentisk tolkning av kirkens tro. Rapporten påla søstrenes lederkonferanse å endre statuttene, nye doktrinære programmer skulle lages, deres utgivelser måtte gjennomsees, likeså liturgiske normer og tekster, og lederkonferansens forbindelser med assosierte organisasjoner, deriblant Network. Søstrene i filmen kaller dette omfattende inngrepet for “the censure”. Det hele skulle skje under administrasjon av tre utpekte biskoper.

Historikken over søstrenes ulydighet, listet opp i rapporten, er at de i 1977 hadde tillatt seg å nekte å støtte forbudet mot kvinnelig ordinasjon, og at de senere hadde protestert skriftlig overfor Vatikanet angående læren om korrekt behandling av homofile. Dessuten var deres engasjement for Prolife-saken mangelfull, og de var for radikalt feministisk orientert.

Feminister i foldeskjørt

Det er imidlertid ikke radikale feminister etter det sekulære samfunnets standarder vi møter i filmen, men ganske vanlige nonner med permanentkrøller, skjørt og terylenebukser. Som for gjennomsnittet av søstre i USA ligger deres alder på 70 pluss. De er som nonnene og søstrene vi kjenner her i Norge, stort sett runde i enhver betydning av ordet, muntre, medmenneskelige og trivelige. Og om det er noe de alle utstråler så er det en dyp tro som så absolutt kretser om Kristus og kirken.Radical-Grace-Poster-with-ghosted-image

 De som står bak filmen er regissør Rebecca Parrish og produsent Susan Sarandon, skuespiller og aktivist, kjent for mange blant annet gjennom rollen som St. Josephssøsteren Helen Prejean i Dead man walking. Filmen følger særlig tre kvinner, St. Josephssøsteren Chris Schenk, som jobber aktivt for det kvinnelige diakonat, den advokatutdannede Social Service-søsteren Simone Campbell som arbeider i organisasjonen Network, en slags nonne-lobby for sosial rettferdighet, og den kanskje sterkeste av dem alle, den aldrende dominikanersøsteren Jean Hughes som arbeider med tidligere fanger og som setter spørsmålstegn ved hele sin katolske identitet som følge av granskningen.

“We are all nuns”

Det er heller ikke bitre, forsagte eller nedslåtte kvinner som portretteres, men noen svært vitale, handlingskraftige, varme og myndige søstre som tegnes med respekt. De fremstår ikke som særtilfeller, selv om den ene av dem, i norsk sammenheng, kanskje skiller seg ut ved sitt uttalte politiske engasjement. På tross av deres pågangsmot er det likevel tydelig at den årelange granskningen har vært en stor belastning som de ikke akkurat har oppfattet som noen hedersbevisning. At granskningen har rammet verdighet og selvfølelse fremstår med tydelighet når man ser hvor rørt en søster blir av all støtten de møter fra legfolk som organiserte seg med aksjoner over hele USA.

– Hver gang jeg så plakatene påmalt “We are all nuns” begynte jeg å gråte, uttaler hun.

En annen av søstrene sier  at det tyngste var at Vatikanet i 2012 kom inn og fortalte dem hvordan de skulle arbeide.

– Det er en fornektelse av det hellige i oss. Når jeg tenkte på sensuren, tenkte jeg at dette her er helt uforståelig – jeg støtter en organisasjon som ikke tror på det samme som meg.

Og hva sier de så til beskyldningene om at de er radikale feminister?

– Jeg er en sterk kvinne, jeg er advokat, jeg har skolering, jeg stiller spørsmål, jeg tar de vanskelige samtalene. Det virker ikke radikalt på meg, sier sr. Simone saklig.

Sr. Chris omdefinerer spørsmålet:

– Hva mener de egentlig med “feministisk”? Den radikale forestillingen om at kvinner er likeverdige, at kvinner er mennesker som alle andre mennesker? Om det er en synd så erklærer jeg meg skyldig etter tiltalen, smiler hun og løfter hånden til edsavleggelse.

Inspirasjonen fra Det annet Vatikankonsil

For alle de tre søstrene var Det annet Vatikankonsil (1962-65) en bestemmende begivenhet for veien videre. Sr. Jean som avgav løfter før konsilet, forstod denne omveltningen som at kirken nå ønsket å være del av det sosiale livet, være involvert i sosiale rettferdighetssaker, og ha omsorg for sårbare mennesker. Sr. Simone forteller at konsilet betød at man gikk fra lydighet i militær forstand, det å adlyde ordre, til å forstå at religiøs lydighet handler om å lytte, og å lytte nøye til behovene rundt en, og så handle ut fra en dypere forståelse.

– Vi ble med i borgerrettighetsdemonstrasjoner og alt dreide seg om å stille spørsmål ved vedtatte sannheter. Noe som passet henne bra.

Sr. Chris som enda ikke hadde blitt søster, men som hadde fått et kall, forstod det slik på slutten av 70-tallet at innen fire-fem år ville ordinasjon av kvinner til prest også være en mulighet i Den katolske kirke.

– Men det som skjedde var en stor endring av lederskapet i Roma. Johannes Paul II ble innsatt i 1978 og satt i mer enn 25 år som pave. Hans lederskap var ikke åpent for verken å endre kvinners rolle i kirken eller systemendringer. Så alle disse spennende mulighetene ble lukket.

Nuns on the bus

Saker søstrene arbeider med og som blir belyst gjennom filmen er blant annet kongressrepresentanten Paul Ryans foreslåtte skattekutt til de rikeste. Sr. Simone møter opp på høring i budsjettkomitéen og ber om at det tas hensyn til de fattige og familiene. For, som hun sier, skattelette til de rikeste har ikke ført til at alle har fått det bedre, slik man hevder. Den profilerte republikanske finans-politikeren Ryan som er katolikk, hevdet at tiltaket ville skape arbeidsplasser, og grunnga sitt forslag med at det hadde rot i katolsk sosiallære. Hadde han ikke brakt katolsk sosiallære inn i saken ville ikke sr. Simone nødvendigvis ha protestert, hevder hun, men siden det er tilfelle går hun til aksjon.

Radical_Grace_ bussenSammen med medsøstre legger hun ut på en 14-dagers busskampanje i en nonneversjon av en russebuss, påmalt “Nuns on the bus”. På vei til Ryans kontor i Janesville, besøker de steder og veldedige tiltak drevet av søstre. Sr. Simone har en annen oppfatning av kirkens sosiallære enn Ryan:

– Katolsk sosiallæres rolle er å gå imot denne typen individualisme, med en engasjert kunnskap om solidaritet. For den eneste gangen vi er fullt ut menneskelige er når vi er forbundet med hverandre.

Flere syn på helsereform

På tross av at de var satt under granskning engasjerte søstrene seg i diskusjonen om Helsereformen i USA, med motsatt standpunkt av biskopene. De sistnevnte la hele sitt engasjement i helsespørsmål på de såkalte Prolife-sakene. Deres motstand mot abort og prevensjon, medførte at de gikk imot reformen fordi de mente den fremmet nettopp dette.

Søstrenes støtte til helsereformen ble slått stort opp i amerikansk media, og da Affordable Health Care Act sommeren 2012 gikk gjennom i Høyesterett, ble det hevdet at deres innsats var avgjørende for at flere katolske kongressrepresentanter våget å stemme for loven. Så ble da også sr. Simone Campbell invitert av  Obama til lovsigneringen. Hennes svar til indignerte Prolife-aktivister var at standpunktet for eller imot abort ikke avgjør om man er for liv. Livet dreier seg om mer enn det å bli født. Det å være for liv vil si å bry seg om hele livets realitet. Og det inkluderer helsetjenester, legger hun nøkternt til.

Flere syn på Gud

Også den andre siden av konflikten kommer til orde, gjennom en av de tre biskopene som fra 2012 ble satt til å administrere søstrenes lederkonferanse og sensurere dens aktiviteter og ytringer, biskop Thomas J. Paprocki. Han uttaler blant annet om søstrene at mens de hevder ordenslivet endres og utvikler seg, tenker han at spørsmålet er hvor grensen for dette går: – Vil de fremdeles være religiøse? Vil de fremdeles være søstre? Vil de fremdeles være kristne? Filmen viser en påfallende utakt i Guds- og menneskesyn mellom representanten for kirkens autoritet og søstrene. Den hvithårede sr. Jean sier i et klipp der vi ser henne i omsorgsfull og humoristisk dialog med eks-fanger, at hun ser det som en hellig plikt å elske mennesker formålsløst, slik at de kan oppleve det i det minste én gang i livet. Dette er også hva hun mener må være kirkens mål, eller det hun forventer av kirken.

– Gud er ikke en gammel hvit gubbe med hvitt skjegg, sier hun. Gud er drivkraften for det gode.

Hos søstrene i filmen manifesterer Gud seg i handlingene overfor nesten. Paprocki har en mer statisk, for ikke å si opphøyet, forestilling om kristenlivet. Han sier at kirkens misjon er å få mennesker til himmelen. Målet er ikke de gode gjerningene, uttaler han, men det å for alltid få være hos Gud i hans rike. Deres oppfatninger er nok ikke direkte motsetninger, men sr. Jeans uttalelse virker så mye mer relevant og virkelighetsnær, noe som manifesterer seg i hennes omgangsform med eks-fangene.

Når hun gir dem råd for deres nye tilværelse i frihet oppfordrer hun dem til å tenke praktisk over hva de nå skal gjøre, hva slags oppførsel de må endre, og at de ikke bare må ønske at alt skal være som før.

– Dere må finne ut hva som gjør dere lykkelige. Og fremfor alt, for Guds skyld, skaff dere en skikkelig dame som vil være din beste venn, ikke bare din elsker. Og vet du, om hun trenger diamanter, så forlat henne, avslutter hun til allmenn latter fra de garvede karene som ser ut som milde smågutter i hennes selskap, der de sitter samlet rundt et bord i en bakgård.

Inter insigniores versus biskop Theodora

Den godeste Paprocki bruker argumentasjonen fra Troskongregasjonens dokument fra 1976, “Inter insigniores”, som forbød kvinnelig ordinasjon. Selv om man finner kvinner i alle stillinger i det sivile samfunn, så lar ikke dette seg gjøre i kirken, hevder Paprocki.

– Man må tenke på hva Jesus hadde som intensjon når han kun kalte menn til å bli sine apostler: et patriarkalsk system.

– Prestens rolle er per definisjon forbundet med den teologiske symbolikken som ligger i det å bli identifisert med Kristus, som er kirkens brudgom. Om Kristus er brudgommen er kirken bruden. Eh – og da må den rollen være mannlig, uttaler han.

Sr. Chris Schenk utfordrer denne tankegangen og oppsøker arkeologiske steder i Roma for å finne ut hvordan det forholdt seg med kvinnene i kirken i de første hundreårene. Hennes utgangspunkt er at Jesus ikke diskriminerte mellom menn og kvinner. Hun finner blant annet mosaikker i Basilica de S. Prassede fra 800-tallet som viser en viss biskop Theodora. De lærde strides selvfølgelig om dette virkelig betyr at det fantes kvinnelige biskoper på den tiden, men for sr. Chris gir i hvert fall noen av funnene et hint om at kvinner hadde en mer inkludert stilling i kirken.

På tross av reklamens makt

Under gitte forutsetninger ville filmen vært den beste reklame for å tre inn i en nonneorden/søsterkongregasjon. Hvem ville ikke like å befinne seg i å så våkne, aktive og kjærlige kvinners selskap, som lever sin tro med så stor glede og ydmykhet helt inn i alderdommen? Hadde det bare ikke vært for den andre siden av saken – nemlig konteksten for deres liv og arbeid. Dessverre er kirken en organisasjon som fremdeles ikke verdsetter kvinner i alle funksjoner på linje med menn, og det i en slik grad at man i Vatikanet kunne tillate seg å sette samtlige søstre under granskning, med andre ord en diskriminerende undersøkelse styrt utelukkende etter kjønn. En organisasjon som kan tillate seg slikt er ikke fristende for flertallet av dagens kvinner.

Vet ikke disse mennene at de er i mindretall, og at deres eksistens i stor grad, nå som tidligere, er betinget av søstres arbeid og aktiviteter? Hva får dem til å tro at mennesker i dag ønsker et slikt kjønnsbasert enevelde? Paprocki sier det selv, kirken er et patriarkat, og det er tydelig at han støtter dette og holder det for en teologisk sannhet. Ønsker vi kvinner å være deltakere og støttespillere til et patriarkat? Ønsker dagens menn det? Kvinners rolle som umælende og lydige, underlagt menn, stemmer verken med dagens virkelighet eller med de mange historiske sterke kvinneskikkelsene kirken har fostret. Det er det best å venne seg til jo før, jo bedre.

Etter visningen var det debatt i grupper. Synspunktene ble deretter luftet i plenum. Blant annet kom det fram et ønske om større sosialt engasjement i aktuelle saker som flyktningdebatten fra bispedømmets side.

Filmen er en perle, den rørte tilskuerne til tårer, og har selvfølgelig blitt omtalt i både Washington post og Huffington, for å nevne noen. Forhåpentligvis vil den bli vist på nrk eller i andre fora som vet å sette pris på god film og engasjerende, samfunnsaktuelt stoff.

Trine Haaland

 

Nonnegranskningen i USA 2008-2015:

April 2008: Troskongregasjonen erklærer at den vil foreta doktrinær granskning av amerikanske søstres lederkonferanse (LCWR).

Desember 2008: Vatikanet annonserer at det vil bli foretatt en apostolisk visitasjon av apostoliske søsterinstitutter over hele USA. Moder Millea blir satt til å lede prosessen.

April 2012: Utfallet av den doktrinære granskningen offentliggjøres. Flere kritiske bemerkninger angående manglende autoritetsrespekt, feminisme, avvik fra kirkens lære angående blant annet kvinnelig ordinasjon og forhold til homofili. LCWR settes under sensur og administrasjon av tre biskoper.

Desember 2014: Sluttrapporten fra visitasjonen offentliggjøres. Søstrene kritiseres i liten grad, feminisme nevnes ikke med ett ord. Samarbeidsproblemer med prestene belyses ut fra at søstrene ikke alltid får anerkjennelse og tillit ut fra deres faktiske kunnskaper og erfaring.

 April 2015: Sensuren oppheves og biskopenes overoppsyn med LCWR avsluttes to år tidligere enn planlagt. Avsluttende møte med pave Frans. Den knapt to sider lange sluttrapporten oppsummerer momentene fra 2012-rapporten, denne gang uten å nevne feminisme eller homofili, men med vekt på innretting etter kirkens lære. Biskopenes mandat fra 2012 regnes som sluttført og det forventes at LCWR handler i samsvar med deres konklusjoner.

HER FINNER DU NETTSIDEN TIL FILMEN RADCIAL GRACE



Comments are closed.