Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

«Hva har vi felles?»

November 24, 2016      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



«Hva har vi felles?» Møteplasser i en global migrantkirke

Sidsel Mæland (f. 1951) er dr. philos og gjesteforsker ved Universitetet i Oslo.

Den katolske kirke i Norge er en innvandrerkirke, en migrantkirke. Det har den vært siden den ble reetablert i 1843, da bakgrunnen var arbeidsmigranters behov for messefeiring. Etter at Polen ble innlemmet i EU i 2004, har det vært vel kjent at polske arbeidsmigranter har satt sitt preg på katolske miljøer her i landet. Imidlertid er det lite kjent at norske katolikker kun en periode på 1970 tallet utgjorde et flertall blant kirkemedlemmene i Norge. Dette betyr med andre ord at ulike katolske miljøer har vært flerkulturelle mer eller mindre permanent siden Den katolske kirkes tilbakekomst. Av ulike årsaker er dette forholdet lite kjent i den norske offentligheten.

Det er i dag ca 180 ulike nasjonaliteter innen kirken, som gjør den til et av de mest flerkulturelle, organiserte felleskapene i landet. Hvordan er det mulig, og hva skjer når mennesker med forskjellige kulturelle røtter og verdivurderinger fra hele verden samles under ett tak? Og hvordan utfolder det katolske mangfoldet seg i ulike katolske menigheter?

Disse spørsmålene undersøker jeg i min avhandling i sosialantropologi «Hva har vi felles?» En studie i kulturell kompleksitet og multikulturelle prosesser i Den katolske kirke i Norge (Mæland 2016) som fant sted mellom 2007 og 2014. Den er basert på til sammen to års feltarbeid, det vil si deltakende observasjon der jeg selv som forsker har deltatt på alle arrangementer i menighetsregi. Jeg gjennomførte feltarbeid i Oslo-menighetene: St. Olav (herunder St. Dominikus), St. Halvard, St. Johannes, i Maria-menigheten i Tromsø og i en anonymisert distriktmenighet. Jeg intervjuet dessuten109 enkeltpersoner. Datamaterialet inneholder videre hittil nytt arkivmateriale, historiske kilder, fra Caritas Norge og Oslo katolske bispedømme om katolsk innvandring til Norge etter 1945. Dokumentasjonen er med andre ord omfattende. Nytt i norske katolske sammenhenger er at grunnplanet i katolske miljøer kommer til orde og utgjør en stor del av studien.

En kort oppsummering av katolsk innvandringshistorie etter 1945 viser at av et stort antall displaced persons, mennesker uten gyldig statsborgerskap som flyktninger og krigsfanger som befant seg i Norge, nektet 1200 polakker å vende tilbake til hjemlandet som var blitt kommunistisk. Det store flertallet av disse var katolikker. Etter at kommunistpartiet tok makten i Tsjekkoslovakia i 1948, startet den første bølgen med kald-krigsflyktninger fra øst til vest. Det kom 150 tsjekkere og slovaker som overføringsflyktninger hit til landet i første halvdel av femtitallet.  Også blant disse var et større antall katolikker.   Den betydeligste bølgen av kald-krigsflyktninger, som også var katolikker, var imidlertid ungarer, som flyktet etter oppstanden i 1956. Ca 1500 kom til Norge. Det var da denne siste gruppen ankom, at OKB besluttet å engasjere prester fra flyktningenes hjemland, slik at ungarerne kunne få messer og annen sjelesorg på morsmålet(1). Det er denne ordningen som la grunnlaget for nasjonalsjelesorgen/ innvandrersjelesorgen i OKB som ble etablert i 1989: praksisen med at alle de største migrantgruppene til Norge skal kunne motta sjelesorg på morsmålet av prester fra hjemlandet. i Det er dette prinsippet som har ligget til grunn for at alle senere innvandrergrupper fortsatt i dag får denne nasjonalt basert sjelesorgen: kroatiske, kaldkrigs arbeidsmigranter, (jugoslaver) på 1960 og tidlig 1970 tall, chilenske og vietnamesiske flyktninger på 1970 tallet fikk deres respektive prester på denne tiden, tamilske flyktninger fikk egen prest på 1980 tallet, sent på 1980 tallet ankom polsktalende prester for å betjene polakker som flyktet til Norge etter unntakstilstanden i Polen i 1983, og i 2004 kom en prest fra Filippinene som snakket tagalog. Den senere tid er det etablert sjelesorg for eritreiske flyktninger og for litauiske arbeidsmigranter. Imidlertid er sjelesorg for polakker i dag så omfattende at tilbudet nærmest utgjør en kirke i kirken.

For ovennevnte nasjonaliteter innebærer dette at det er etablert avgrensede nasjonale grupper i de større byene i Sør-Norge. Disse gruppene har ikke bare deres egne messer, kor, bønnegrupper og kirkekaffe, de har en rekke ikke-religiøse aktiviteter som nasjonale feiringer, folkedans, leksehjelp og andre tilbud. Dette innebærer at det i de største bymenighetene i landet er segregerte nasjonale grupper som har liten eller ingen kontakt med hverandre selv i en og samme menighet. Her i Norge intensiverer disse gruppene deres nasjonale tilhørigheter til opprinnelseslandet. For nykommere til Norge representerer tilbudet om innvandrersjelesorg med andre ord et sted å høre til, et sted å være. Dette betyr integrasjon i et katolsk fellesskap, samtidig som det for manges del representerer desintegrasjon i storsamfunnet utenfor det katolske miljøet de tilhører. Tilbudet muliggjør med andre ord at nye migranter kan leve fullverdige sosiale liv uten å ha noen særlig kontakt med samfunnet utenfor kirken.

Da jeg startet prosjektet, hadde jeg en forestilling om at den katolske tilhørigheten for samtlige migranter og dessuten også den norske gruppen representerte en grunnleggende kulturell homogenitet og likhet, et forestilt fellesskap. Stor var derfor overraskelsen da gjennomførte feltarbeid og deltok på aktiviteter internt i de ulike nasjonale gruppene, og det viste seg at sosiale, kulturelle, religiøse og ikke minst verdimessige orienteringer var svært ulike og til dels i konflikt med hverandre gruppene mellom. (2) Det var på bakgrunn av en slik forskjellighetserfaring at en av informantene retorisk utbrøt «Hva har vi felles?»

Det jeg fant var med andre ord at Den katolske kirke hadde en multikulturell strategi for sin organisering av kulturell forskjellighet som særlig preget de store bymenighetene i Oslo, Bergen, Stavanger, Kristiansand, Drammen og Trondheim. Begrepet multikulturell refererer til organisering av kulturell ulikhet i samfunnet. Prinsippet innebærer at staten eller andre myndigheter gir kulturelle eller etniske minoriteter særskilte rettigheter. (3)Dette prinsippet er de senere årene blitt svært kontroversielt og til dels utskjelt i europeiske innvandringskritiske sammenhenger. Så hva er konsekvensen av at Den katolske kirke har en multikulturell strategi overfor migranter her i landet? For nykommere til Norge representerer tilbudet om innvandrersjelesorg tilhørighet og trygghet. Sett i et generasjonsperspektiv er det imidlertid interessant å merke seg at andre generasjon migranter overskrider foreldrenes etniske og nasjonale tilhørigheter og identifiserer seg med transnasjonale identiteter samtidig som de også identifiserer seg som norske.

Til sammenligning gjenstår spørsmålet om hvordan migranter blir tatt i mot i distriktmenigheter og i mindre bymenigheter i det katolske Norge? Her har gjerne sognepresten, sogneadministratoren, utenlandsk bakgrunn, imidlertid er det slik at han skal betjene samtlige medlemmer i menigheten og ikke kun sin egen nasjonale gruppe. Den norske gruppen utgjør gjerne totalt sett et mindretall i små og mellomstore menigheter som nå stadig mer preges av migranter. Samtidig har gjerne norske katolikker innehatt verv i en årrekke i mindre menigheter og sitter derfor på sentrale posisjoner fortsatt. Det var blant annet dette fenomenet biskop Eidsvig ønsket å gjøre noe med da valgvedtektene til menighetsrådet i 2008 ble endret slik at sognepresten selv kunne utpeke inn til tre medlemmer av rådet.

Det som imidlertid er karakteristisk for mindre menigheter i motsetning til store bymenigheter, er at det er utstrakt samhandling mellom innvandrergrupper og den opprinnelige norske gruppen. Dette gir mindre menigheter et tydelig flerkulturelt preg, og det skjer som oftest via aktive kvinner i menighetene. Det resulterer i flerkulturelle møter som til dels er meget intense, da det nettopp er i slike direkte samhandlingssammenhenger at de ulike kulturelle bakgrunnene, tradisjonene og de ulike verdivurderingene til de involverte kommer til uttrykk. Dette er sterke møter som innebærer uenigheter og til dels direkte konfrontasjoner mellom kvinner med tradisjonelle kjønnsorienteringer og kvinner som er likestillingsorienterte. Disse formene for flerkulturelle prosesser utfolder seg i relasjon til kirkehierarkiet, helt konkret i kvinnenes ulike relasjoner til menighetenes prester: kvinner fra samfunn som har tradisjon og kultur for å opphøye presters status på den ene siden, og kvinner fra samfunn som praktiserer egalitære relasjoner til prestene på den andre siden. Disse møtene utgjør dynamiske, flerkulturelle læringsarenaer som er unike og hittil udokumenterte i norske kontekster.

Disse prosessene er med andre ord helt ulike de som finner sted i de større bymenighetene, der de nasjonale gruppene sømløst kan reprodusere kulturen og verdiene fra hjemlandet uten å måtte forholde seg for eksempel til norske tradisjoner og praksiser. Slik er det katolske Norge på sett og vis todelt i sitt møte med migranter, der menighetsstørrelse er utslagsgivende for hvorvidt det er flerkulturelle (mindre menigheter) eller multikulturelle prosesser (store bymenigheter) som finner sted.

Vi finner med andre ord ulike organisatoriske praksiser for å møte kulturell ulikhet innenfor Den katolske kirke her i landet, noe som i sin tur gir svært ulike og unike flerkulturelle erfaringer i norske kontekster. Av den grunn blir det fristende å vende blikket mot det norske samfunnet og stille spørsmålet om ikke nettopp storsamfunnet utenfor Den katolske kirke har noe å lære av de unike erfaringene som her finner sted? Svaret på dette spørsmålet blir antakelig: nei. Av den enkle grunn at katolske migranter og kristne migranter generelt befinner seg langt utenfor radaren for kategorien «de andre», muslimene, som uansett lang botid, integrasjon og tilpasninger til på det norske samfunnet alltid befinner seg offentlighetens radar. Slik kan katolikker og kristne migranter i ro og mak viderebringe deres kulturelle bakgrunner og verdier og utforske grensene for disse i norske kontekster uten å måtte offentlig stå til rette for det som tilskrives «unorske» holdninger, verdier og praksiser.

For interesserte finnes lenke til avhandlingen på Duo: http://urn.nb.no/URN:NBN:no-53767

Trykk her for å komme til avhandlingen.

——————-

(1) I teologisk terminologi: alle reisende. Praksisen hviler på følgende dokumenter:                                           Schwenzer, Gerhard. 1989. Retningslinjer for stiftskapellaner for innvandrere i Oslo katolske bispedømme. 1996. Retningslinjer for nasjonalsjelesorgen. Oslo katolske bispedømme. Oslo: St. Olav Forlag.
Vatikandokumentet Erga Migrantes Caritas Christi (EMCC) (2004) «The Love of God towards migrants»

(2)Det var svært fascinerende å kunne studere hver enkelt gruppe innenfra, og derved de store kulturelle forskjellene mellom gruppene som utfoldet seg i en og samme menighet.

(3) Det fører for langt å gå inn på multikulturell politikk i Europa. I Frankrike får f. eks ingen grupper særskilte rettigheter, i Storbritannia får de en rekke tilbud, i Tyskland en mellomting mellom Frankrike og Storbritannia.

 



Comments are closed.