Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Hellig Olavs drømmer

January 24, 2017      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



“St. Olav nye kirke i Trondheim ble innviet i november. I den anledning trykker vi en tekst av Mette Nygård som kaster lys over helgenens liv og virke fra en ny innfallsvinkel – hans drømmer. God lesning.”

I Vesten, det vil si særlig i Europa og USA, var det som om drømmer ikke hadde eksistert før Sigmund Freud publiserte sin Traumdeutung i år 1900. Med dette verket lanserte han sin psykoanalytiske metode for en hel generasjon moderne intellektuelle, som ble begeistret over å få et nytt leketøy og en ny forståelsesmodell for det man elsket å kalle ”sinnets irrganger”. Men drømmer, slik menneskene har kjent dem som en egen ’verden’ helt fra forhistorisk tid, er oftest blitt oppfattet som tegn og varsler ved de store vendepunktene i livet. Drømmenes merkverdig levende, ikke-substansielle nærvær i sjelen er med andre ord blitt tolket som Guds eller skjebnens direkte inngripen i menneskenes liv. I nyere, mer sofistikerte samfunn med sin egen skriftkultur er drømmer blitt brukt som et ’grep’ som øker spenningen og driver handlingen i en fortelling fremover. Vi finner beretninger om drømmer i Gilgamesh, verdens eldste litterære skrift, (ca. 2500 f. Kr.), vi finner dem i de greske tragedier, i Det gamle testmente og hos kirkefedrene. I norrøn litteratur er drømmer ofte referert og anvendt til slike formål.

I Fagrskinna, en samling av kongesagaer som er eldre enn Heimskringla, handler et av diktene om at til og med gudenes far, Odin, har en drøm:

Odin våkner om morgenen, åpner øynene og roper, mens han fremdeles har drømmen ferskt i minne: ”Hva slags drøm er dette? Jeg trodde jeg våknet før daggry for å gjøre Valhall klar for en hærskare drepte menn … ”[i]

I Snorre-Edda er Balders drøm selve vendepunktet i handlingen. Den mytiske svenskekongen Ganglere spør: ”Har det hendt flere merkelige ting hos æsene?” Høy svarer: ”Det kan nok være et og annet … Det begynte med at Balder drømte store og farlige drømmer om livet sitt. Da han fortalte drømmene for æsene, rådslo de med hverandre, og så gjorde de vedtak om at de skulle be om grid for Balder mot all slags fare.”[ii]

Det er ikke til å undres over at Snorre Sturlason (1178-1241), den velskolerte og stilsikre krønikeskriveren, gjentatte ganger tyr til drømmer og drømmesyner for å understreke hvordan skjebnen griper inn i de forskjellige kongers liv. Dette er særlig tydelig i Sagaen om Hellig Olav, Norges største helgen. De ytre historiske begivenheter ved hans liv var antagelig god kjent både ved skriftlig dokumentasjon fra Kirkens side og ved muntlige overleveringer, men for å øke dramaet omkring martyrkongens død bruker forfatteren nettopp drømmer – kongens drømmer, som varslet om fremtiden – for å føre beretningen fremover.

Først presenterer Snorre en drøm som innvarsler Olavs guddommelige kall til å bli Norges evige konge. Han har herjet rundt i Skandinavia i flere år med sine skip, han har vært i den engelske konges tjeneste med sine menn, og nå er han kommet helt til Sør-Spania og har kjempet der:

Mens kong Olav lå i Karlså og ventet på bør og tenkte å seile ut til Norvasund (Gibraltar) og derfra videre til Jorsalaheim (Jerusalem), så drømte han en merkelig drøm. Det kom en mann til ham, en slik som en legger merke til, kraftig, men skremmende også; mannen talte til ham og ba ham gi opp det han hadde fore, å dra videre ut i landene. ”Dra tilbake til odelen din, for du skal bli konge over Norge til evige tider,” sa han. [iii]

Kongen tolker drømmen slik at han og hans slekt skal være konger i Norge i lange tider, og setter kursen hjemover.

Det ser ut som om det er den samme drømmeskikkelsen som viser seg for ham på ny mange år senere, da han allerede har lagt under seg hele Norge. Kongen har hatt lykken med seg i mange år, men det som før hadde gått lett, er nå blitt tungt og slitsomt. Mange bønder har vendt seg mot ham og søker støtte hos danskekongen, Knut. Olav er sliten og lei og søker andre utfordringer. Han reiser østover, først til Svealand og så videre til Gardarike, der han og hans menn blir tatt vel imot av fyrst Jaroslav og dronning Ingegjerd. Fyrsteparet tilbyr ham å bli hos dem, og vil gi ham landet Vulgaria (Stor-Bulgaria ved Volga) i gave, men kongen er sterkt i tvil om hva han bør gjøre; kanskje bør han si fra seg kongstittelen, reise til Jerusalem eller et annet hellig sted og gå inn i en munkeorden? Men så får han en drøm som irettesetter ham og leder ham på rett spor:

Det var en natt kong Olav lå i sin seng og var lenge våken utover natten og tenkte på hva han skulle gjøre og grunnet svært. Men da tanken ble for trett, så falt han i søvn, men så lett at han syntes han var våken og så alt som hendte i huset. Han så en mann som sto ved sengen, han var stor og verdig og hadde kostbare klær, Det falt kongen inn at det visst måtte være Olav Trygvesson som hadde kommet. Denne mannen sa til ham. ”Er du urolig og hugsyk for hva du skal gjøre, og hvilket råd du skal ta opp? Jeg synes det er underlig at du tenker så lenge frem og tilbake på dette, og likeså at du tenker på å si fra deg det kongedømme som Gud har gitt deg. Det samme gjelder den tanken at du skulle bli her og ta imot et rike av utenlandske konger som du ikke kjenner. Reis du heller tilbake til ditt eget rike som du har fått i arv, og lenge har rådet for med den styrke som Gud har gitt deg, og la ikke dine undermenn skremme deg. Det er en konges ære å seire over sine uvenner, og det er en ærefull død å falle med sine menn i kamp. Eller har du noen tvil om at du har rett i striden mellom dere? Du skal ikke skjule sannheten for deg selv. Du kan reise til landet med godt mot, for Gud vil være vitne for deg at det er din eiendom.”[iv]

Da kongen våknet, syntes han at han så et glimt av mannen før han forsvant. Han følte seg lettet og glad og bestemte seg for å dra tilbake til Norge. Neste dag forsøkte fyrst Jaroslav og dronning Ingegjerd å overtale ham til å bli, men Olav fortalte dem hva han hadde drømt, og at han skjønte at det var Guds vilje. De forsto det påtrengende ved drømmebudskapet og respekterte de til fulle, slik at de tilbød ham all den hjelp han ville ta imot for å sette drømmen ut i livet.

Men det gikk ikke godt for kong Olav og hans menn da de kom tilbake til Norge. Siden kong Knut av Danmark hadde funnet allierte blant misfornøyde bønder i Midt-Norge, dro Olav til Jemtland for å sørge for forsterkninger til hæren. På hjemveien kom han over Kjølen og red ned mot sjøen i vest. Det var mange mennesker rundt kongen, men han var stille og snakket ikke med noen av de andre. De syntes det var merkelig, for Olav var vanligvis glad og pratsom når de var ute på tokt, og pleide å underholde alle som var rundt ham. Til slutt red biskopen, som var med i følget, bort til ham og spurte hva han tenkte på. Da svarte kongen ettertenksomt:

Jeg har hatt et underlig syn nå, for en stund siden. Jeg så utover Norge da jeg så vestover fra fjellet. Da kom jeg i hug at jeg har vært glad mangen dag i dette landet, og så fikk jeg et syn; jeg så utover hele Trondheimen og dernest over hele Norge. Og så lenge som synet holdt seg for øynene mine, så jeg alltid videre, helt til jeg så utover hele verden, både land og sjø, jeg kjente nøye steder som jeg hadde vært og sett før, og jeg så like tydelig steder som jeg ikke har sett før; noen av dem hadde jeg hørt om, men det var også steder som jeg aldri hadde hørt snakk om før, både bygd og ubygd, så vid som verden her.” Biskopen svarte at dette synet var hellig og stort og merkelig.[v]

Billedspråket er en parallell til Jesu fristelse i ødemarken da djevelen viste ham all verdens herlighet og lovet ham alt i eie hvis han ville falle ned og tilbe ham, og bruken av synet i fortellingen synes å ha en lignende hensikt og utfall. Den varsler kongens farvel med den materielle verden.

Like før det store slaget på Stiklestad lar Snorre kongen drømme sin siste store drøm. Olav hadde samlet hæren rundt seg, men bondehæren var ennå ikke i sikte. Da ba kongen alle sammen å sette seg og hvile, men det var god plass mellom dem. Selv satte han seg ved siden av Finn Arnesson, lente seg over og la hodet i fanget hans. Så ble han trett, og sov en liten stund. Da så de andre at bondehæren nærmet seg, og det var ”en svær folkemasse”. Da vekket Finn kongen og sa at nå trakk bøndene innpå dem. Men da Olav våknet sa ham til ham:

”Hvorfor vekte du meg, Finn, og lot meg ikke få drømme ferdig?” Finn svarte: ”Du drømte vel ikke slik at du ikke heller skylder å våke og gjøre deg ferdig til å ta imot den hæren som kommer mot oss. Ser du ikke hvor nær bondemugen er kommet nå?” Kongen svarte: ”De er ikke så nær oss ennå at det ikke hadde vært bedre om jeg hadde sovet.” Da sa Finn: ”Hva drømte du da, konge, siden du syntes det var så ille at du ikke fikk våkne av deg selv?” Da sa kongen hva han hadde drømt. Han syntes han så en høy stige og gikk oppover den opp i luften så langt at himmelen åpnet seg, og så langt nådde stigen. ”Jeg var kommet på det øverste trinnet,” sa han, ”da du vekte meg”. Finn svarte: ”jeg synes ikke denne drømmen er så god som du visst synes. Jeg tror dette varsler at du skal dø, dersom det da var noe annet enn søvnørske som kom over deg.” [vi]

Under slaget kjempet kongen tappert, men til slutt ble han drept av tre banesår. Men den omsorgsfulle forfatteren, Snorre, lar ikke liket bli liggende ustelt på valplassen. Han steder ham til hvile i drømmenes hage:

Tore Hund gikk dit kongens lik var, og stelte med det, la liket ned og rettet det ut og bredde et klede over, og da han tørket blodet av ansiktet, sa han siden, var kongens ansikt så fagert, og han var rød i kinnene som om han sov, og ansiktet var mye lysere enn det var før, mens han levde.”[vii]

Slik lar Snorre drømmene følge kongen gjennom livet, fra en stor, ukjent, skremmende kriger som viser seg for ham som viser ham vei gjennom livet for å bli konge i Norge til evig tid, til han kort før slaget på Stiklestad får se ”det øverste trinnet på stigen” inn i himmelen, til Guds salighet.

NOTER:
[i] Eng. versjon, oversatt av Gudbrandur Vigfusson, i hans Corpus Poeticum Boreale, Oxford. 1883, s. 260, 261. Sitatet er fra Gunhilds minnedikt ved kong Eiriks død. Diktet beretter om kongens mottagelse i Valhall.
[ii] Snorre Sturlason, Edda, oversatt av Anne Holtsmark, ny utg. Vidarforlaget, 2008.
[iii] Snorre Sturlason, Kongesagaer, kap. 18, oversatt av Anne Holtsmark og Didrik Arup Seip, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 1959.
[iv] Ibid., kap. 188.
[v] Ibid., kap. 202.
[vi] Ibid., kap. 214.
[vii] Ibid., kap. 230.

Mette Nygård er psykiater og har i mange år virket som skribent og oversetter. Hun har vært en flittig bidragsyter i blant annet Broen og St. Olav.
For et nonneliv” ble utgitt første gang i 1988.

Blant hennes bøker er “Benedikts barn – fortellinger om å finne seg selv i andre” (2002).



Comments are closed.