Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Gunnel Vallquist in memoriam

February 3, 2016      Nyheter      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Minneordene er skrevet av  Unni Klepper Joynt.

Den 11. januar i år døde Gunnel Vallquist, 97 år gammel. Med henne er en viktig, velformulert og vakker stemme i europeisk kulturliv og katolsk kirkeliv stilnet. Mange i Norge vil kjenne henne fra tidsskriftet St. Olav, som jeg var med på å redigere fra 1983 til 2006.

Gunnel Vallquist ble født 19. juni 1918. Hun tok eksamen ved Uppsala universitet i 1946 med romanske språk, litteraturhistorie og nordiske språk i fagkretsen og flyttet til Frankrike etter studiene. Hun ble katolikk i 1939 og ble raskt en fast gjest hos dominikanerinnene på Sta.Katarinahjemmet i Oslo. Allerede som student hadde hun begynt å skrive for katolske tidskrifter. I Frankrike fortsatte hun sitt arbeid som kulturskribent og essayist blant annet for Bonniers Litterära Magasin, Dagens Nyheter og Svenska Dagbladet, avisen som etter hvert ble hennes faste tilholdssted som skribent

Nøyaktig når hun begynte å skrive for vårt hjemlige St . Olav, vet jeg ikke, men det var nok i tiden rundt det 2. Vatikankonsil og i pater Hallvard Rieber-Mohns redaktørtid, 1959-1965. Gunnel Vallquist slo seg ned i Roma for en tid og fulgte konsilet på nært hold. Hennes fire bøker om konsilet, utgitt fra 1964 til 1966, gir et unikt innblikk i selve konsilet og, ikke minst, i hva som skjedde bak og i kulissene. Det er en grundig, velformulert og velinformert observatør og reporter som skriver, med den gode journalists sans både for de lange linjer og de talende detaljer. Dagbøkene kom i ny samlet ettbinds utgave i 1998 .

Som redaktør for St. Olav fra 1985, arvet jeg en meget kompetent og vidtfavnende redaksjon : Liv Greni, Kjell Arild Pollestad o.p., Albert Raulin o.p., Knut Willem Ruyter o.f.m., Gunnel Vallquist – i denne rekkefølgen stod de oppført. Å ha Gunnel med på laget og bli kjent med henne, var en stor og berikende opplevelse og et privilegium for en fersk – og til tider skuddredd – redaktør for et ”katolsk tidsskrift for religion og kultur”, slik St.Olavs ”undertittel” lød siden Rieber-Mohns redaktørtid . På det personlige plan fikk jeg oppleve at det meget lærde Gunnel Vallquist – i 1981 utnevnt til æresprofessor i teologi og 1982 en av Svenska Akademiens ”de aderton” – også var et hjertevarmt og raust medmenneske, raskt ute med ros, oppmuntring og vennlig veiledning.

Listen over hennes bøker er imponerende. Hun debuterte i 1956 med essaysamlingen ”Något att leva för”, og sakprosa utgjør en stor del av hennes verk, men hennes bøker fikk i økende grad et skjønnlitterært preg.

Hun var en språkkunstner av rang! Det føltes nærmest som et overgrep å oversette Gunnel til norsk. I begynnelsen gjorde vi heller ikke det, men etter noen tilbakemeldinger om at en del lesere med ikke-norsk bakgrunn hadde vanskeligheter med å henge med i svenske tekster, ble oversettelse utveien. Gunnel selv var en ypperlig oversetter fra fransk til svensk. Også her er hennes merittliste lang og variert. Hovedverket er Marcel Prousts bindsterke verk ”A la recherche du temps perdu”, utgitt på Bonniers Forlag fra 1964 til 1983 med hovedtittelen ”På spaning efter den tid som flytt”.

Gunnel ValquistEt knippe Gunnel-bidrag til St.Olav fra 1983 viser både hennes flid og bredden i hennes virke samt gir innsikt i sentrale interessefelt og inspirasjonskilder hun stadig skulle vende tilbake til i St. Olavs spalter. I ”Lyset fra øst” skriver hun om den åndelige rikdom den ortodokse tradisjon har å tilføre vestlig kristendom – skismaet mellom Bysants og Roma på 1100-tallet kaller hun ”en kulturell og religiøs katastrofe”. I et annet bidrag etterlyser hun ”Fred på jord” i en verden der budskapet om fredsfyrsten synes å være ”en falsk nyhet”. I 1984 skriver Gunnel om ”Visdom fra ørkenen”, om de åndelige råd fra de første kristne asketer som slo seg ned i ørkenen på 300-tallet. Hun følger opp med nok en artikkel om rikdommen i den ortodokse liturgien i ”det hellige Russland”, fortsetter med en beretning om ”de ortodokse i vesten” og om det ortodokse Valamo kloster – ” et Athos i Norden”. I 1985 skriver hun om ”Elie Wiesel og den jødiske arv”, anmelder en bok russiske ikoner og en om ”Døden i katolsk perspektiv”, samt en selvbiografi av finske Birgit Klockars – her lyder overskriften ”Frelsessoldaten som ble katolikk”. Med andre ord: Gunnel skriver om de lange linjer og de gamle inspirasjonskilder, ikke minst om det som er å finne i den ortodokse kirkes skattkammer; hun viser sin sterke sans for ”røtter” enten de nå er jødiske eller ortodokse; hun informerer om og vurderer bøker om anliggender og personer som hun mener St. Olavs lesere bør informeres om; hun viser klart sin interesse og godhet for den enkelte blant sine medmennesker. Og hun viser sitt mot ! Hun var aldri redd for å si fra og formidlet både det som begeistret henne og det som frustrerte henne i kirkens liv. Hun var en modig skribent med stor formidlingsevne og formidlingsiver. Dette motet og det vide utsyn kombinert med dyp menneskelig innsikt og innlevelse samt vitnesbyrd om et inderlig og nært forhold til Gud, var de gaver hun bragte med seg inn i St.Olav .

Et annet av hennes sentrale emner, økumenikken – et anliggende som gjennom hele hennes skrivende og bedende liv lå hennes hjerte særlig nær – var hun inne på allerede i St.Olavs julenummer 1982. I et intervju pater Pollestad sier hun bl.a. : ”Kristi kirke på jord er ikke begrenset av den katolske kirkes grenser. Den er overalt der mennesker kommer sammen og søker Guds vilje på en helhjertet måte, og derfor har jeg ingen motforetillinger mot å gå til kommunion i andre kirkesamfunn, selv om jeg da er ulydig mot min egen kirke. I det hele tatt er jeg ikke lenger så opptatt av hva som skjer i selve institusjonen. Veien til kirkelig enhet ved omvendelse fra prestisje og makt er nok lengre enn jeg tidligere hadde trodd, men jeg håper den dag kan komme da vi alle kan være ett, slik at den hellige kirke kan lyse for menneskene i sin fulle glans.”

Av intervjuet fremgår det klart at Gunnels ”hjerte er på den såkalte progressive siden”, for, som hun sier, ”det var jo nettopp den progressive stemningen, dette at Kirken kom i bevegelse,” som særlig hadde grepet henne ved konsilet. ”De som hadde vært open-minded og fulgt med under Pius 12., hadde levet under et slags trykk, med oppladede aggresjoner mot Roma og mot systemet, og de var fullstendig klar over at meget i Kirkens liv var modent for forandring. Da forstår man begeistringen da strømmen vendte.” Om hun har beholdt sin optimisme fra fra konsilet, vil intervjuer vite? ”Jeg tror ikke jeg har forandret standpunkt, men jeg konstaterer at mange av konsilets intensjoner ikke er blitt gjennomført,” svarer Gunnel, men tilføyer at ”andre reformer er blitt misbrukt, som for eksempel når det gjelder gudstjenesten. Den formløsheten vi nå kan oppleve mange steder var ikke villet av konsilet.” I 1991 i artikkelen ”Der Herrens ånd er, er frihet” – et Gunnel-bidrag St.Oav fikk via det svenske tidsskriftet Signum, som hadde bedt henne skrive om hvordan det var gått med konsilets visjoner– noterer hun innledningsvis noe mistrøstig at ”vi nå ser tegn til at mektige motkrefter søker å tilbakeføre kirken til stadier som vi trodde var definitivt overvunnet i og med konsilet. Hvilke tegn? En utnevnelsespolitikk som er så ufølsom overfor kirkefolkets ønsker at man iblant må få politiets hjelp til å installere en biskop eller sogneprest. Uuttalte, men tydelige bestrebelser på å underminere bispekonferansenes autoritet og dermed de lokale kirkers rett og mulige plikt til å utvikle sin lokale egenart. Ufølsomhet overfor teologers behov for ytringsfrihet. Bibeholdelse av juridiske prosedyrer som er ethvert rettssamfunn uverdig.” Klar tale fra en modig observatør! Men disse foruroligende tegn til tross: ”Likevel er jeg overbevist om at konsilet har satt uutryddelige spor i kirken som helhet, og i de kristnes mentalitet, og da mener jeg ikke bare katolikkenes. Den åndelige befrielse, den utvidelse av horisonten som det medførte, kan ikke tilintetgjøres, det finnes ingen vei tilbake.” Ikke minst gjelder det på økumenikkens område der konsilet hadde ført til ”radikale endringer i det økumeniske klimaet. Den tidligere sterkt negative holdningen til ’heretikere og skismatikere’ var allerede i utgangpunktet et tilbakelagt stadium – nå talte man høflig om ”de i troen adskilte brødre”. Men avstanden var for det meste stor og kunnskapen liten”.

Gunnel Valquist 3Spørsmålet om hvor stor eller liten avstanden egentlig var til de i troen adskilte brødre, opptok Gunnel i særlig grad de siste årtier av hennes liv. Hun ble et ivrig medlem av det økumeniske fellesskapet Bjärka-Säby der bl.a. den kjente pinsepastor og forfatter Peter Halldorf var med og ble en nær venn. Det var han som i 2002 på oppfordring fra Gunnel sendte meg hennes siste bok:: ”Vad väntar vi egentligen på? Texter om kristen enhet 1968-2002.” Bokens kvintessens er synspunkter Gunnel allerede gjennom årene hadde fremsatt bl.a. i St.Olav : Det faktum at vi, katolske kristne av ulike tradisjoner,og våre ”i troen adskilte brødre”i våre respektiv gudstjenester fremsier den samme trosbekjennelse, er et tegn på en enhet som lagt overgår det ”kyrkliga gränsforsvaret” vi gjennom århundrer har utviklet. En enhet som tilsier at vi bør gjøre som Jesus Kristus selv, han som ikke var redd for å holde måltid med ”syndere og tollere”, den tids utstøtte. Å innse det, krever ingen teologisk utdannelse, det holder å lese evangeliene. ”Der har man ju aldrig sett Jesus visa bort någon som kommer til honom.” Med andre ord: Den egentlige arvesynden er at kirkene har glemt Jesu eksempel og ikke fulgt hans oppfordring om å forsone seg med sin bror før man legger offergavene på alteret.

Det er farlig å fordype seg i Gunnels bøker og artikler, man fristes til å sitere ”in extenso”. Samtidigbe griper man umiddelbart hvorfor hun ble utnevnt til doktor i teologi ”honoris causa”: Hun levde intenst med og av Guds ord, men tok samtidig inn over seg menneskers mangslungne virkelighet og maktet å forene alt dette på tilforlatelig, medmenneskelig og nådefullt vis.

St. Olavs redaksjon gjennomgikk i årenes løp adskillige utskiftninger, men to navn ble værende helt til undertegnede i 2006 valgte å gå av for aldersgrensen: De to var Gunnel Vallquist og Liv Greni. De siste årene ble de registrert som ”faste medarbeidere”. I ettertid vil jeg kalle dem ”uunnværlige faste medarbeidere”, som på forskjellig vis bidrog til at mine år som redaktør for St. Olav ble svært givende ”katolske læreår” – for øvrig tittelen på Gunnels selvbiografi fra 1995. Det hører med at også Bernt Eidsvig lenge var ”fast medarbeider”. Redaksjonen ville ikke gi slipp på ham da han gikk fra å være sogneprest i Bergen til å bli en av augustinermunkene i Klosterneuburg utenfor Wien. I 1995 ble Bernt utnevnt til – noen vil si forfremmet! – til biskop av Oslo. Og den 11. januar i år ble både Gunnel og Liv, henholdsvis 97 og nær 96 år, kalt hjem av Vårherre. Eller – som det så vakkert heter hos Frelsesarmeen – de ble ”forfremmet til herligheten”.

Unni Klepper Joynt



Comments are closed.