Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Foto: Vårt Land

Framtidig finansiering på tros- og livssynsfeltet

July 7, 2017      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Ingrid Rosendorf Joys er nå generalsekretær i Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Hun har tidligere vært valgt leder samme sted og arbeidet i Oslo katolske bispedømme.

 Det siste året har debatten gått friskt om offentlig «støtte» til tros- og livssynssamfunn. Ikke minst har de ulike partienes programmer behandlet dette. Likebehandling av tros- og livssynssamfunnene er et premiss, men også det kommer til å bli utfordret framover.

I det følgende vil jeg se på finansiering av tros- og livssynsfeltet. Dette vil jeg gjøre ved både å peke på de modellene Kulturdepartementet i skrivende stund jobber med, men også se på praksis på feltet i dag. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) vektlegger at prinsippet om en aktiv og understøttende politikk basert på likebehandling må ligge til grunn for finansieringen, så vel som den øvrige politikken på feltet. Jeg berører også diskusjonene om å holde tilbake støtte til tros- og livssynssamfunnene, før jeg til slutt peker på noen generelle grunnprinsipp for den bredere politikken på tros- og livssynsfeltet.

1) En ny finansiering
Stortinget har bedt regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til ny ordning på finansieringen av tros- og livssynssamfunnene, inkludert Den norske kirke (Dnk). Stortinget ber om at det skjer i lys av at Dnk får større selvstendig og med utgangspunkt i prinsippet om likebehandling. Det er få som tror at nåværende finansiering av Dnk og de øvrige tros- og livssynssamfunnene vil forbli uendret. Det er kanskje heller ikke prinsipielt ønskelig. Kulturdepartementet er godt i gang med å svare på dette, og det er grunn til å berømme Kulturdepartementet for grundig og åpen prosess om dette krevende arbeidet. I skrivende stund er det fem modeller som er mest aktuelle. Alle modellene behandler også forvaltningsansvaret for gravplassforvatningen, kulturhistoriske kirkebygg og Opplysningsvesenets fond. Stikkordsmessig kan de fem modellene beskrives som:

Tenkningen de fem modellene representerer er heller ikke ny, vi finner den bl.a. i Bakkevig I-utvalget fra 2000. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er 20 år i år, og har helt fra starten vært engasjert i tros- og livssynspolitikken. I de senere årene har tros- og livssyntema blitt hyppigere debattert i det offentlige ordskiftet, og med en stadig mer mangfoldig befolkning, har nye tema gjort seg gjeldende. Som utgangspunkt for mange av disse debattene har STL pekt på to grunnleggende forutsetninger: STL ønsker en aktiv og understøttende tros- og livssynspolitikk og tros- og livssynspolitikken må baseres på prinsippet om likebehandling.

2) Aktiv og understøttende tros- og livssynspolitikk
Vi ønsker et livssynsåpent samfunn som det beskrives i NOU 2013:1 Det livssynsåpne samfunn, eller Stålsettrapporten. Vi mener at tro og livssyn er positivt, og at troen eller livssynet må kunne utfolde seg i det offentlige rom. Et livssynsåpent samfunn er ikke noe som ligger der, og som er garantert ved at vi har en sekulær stat. Et livssynsåpent samfunn er et ideal, det må villes, og STL vil det.

I noen av vårens og høstens diskusjoner om finansiering av tros- og livssynsfeltet, har vi hørt at «de rause ordningene ikke bør fortsette», og at «nå må medlemmene selv finansiere driften». Til dette er det å påpeke at det er riktig at det overføres et betydelig beløp til tros- og livssynssamfunnene hvert år, men at disse midlene tross alt kommer fra skattebetalerne i de ulike samfunnene.

3) Likebehandling
I 2012 skrev Stortinget det økonomiske likebehandlingsprinsippet for Dnk og andre tros- og livssynssamfunn inn i Grunnlovens § 16. Paragrafen lyder: «Alle innbyggere i riket har fri religionsutøvelse. Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten. Nærmere bestemmelser om Kirkens ordning fastsettes ved Lov. Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje.» Også forarbeidene var opptatt av likebehandling. Da Stortingets kirke-, utdannings- og forskningskomite (KUF) behandlet Stortingsmelding nr. 17 (2007-2008) om Staten og Dnk (Kirkeforliket med tilhørende grunnlovsforslag), samlet de seg om følgende prinsipp i en enstemmige komitemerknad: «Komiteen mener at det er et grunnleggende prinsipp at det offentlige skal likebehandle alle tros- og livssynssamfunn i økonomiske overføringer.» Også regjeringen Solbergs regjeringsplattform har understreket at de «økonomiske tilskuddene til tros- og livssynssamfunn skal basere seg på prinsippet om likebehandling».

Tiden med religionsmonopol i Norge er over og prisippet om «cuius regio, eius regio», altså at et områdets hersker, skal bestemme hvilken tro undersåttene skal ha, er utdatert.

Dnk er i en særstilling historisk, kulturelt og ikke minst størrelsesmessig. Den er for eksempel tretti ganger større en Den katolske kirke, som er det nest største samfunnet, og 5000 ganger større enn det jødiske samfunnet. Likevel er det viktig og riktig at staten tar utgangspunkt i sine borgere – som uavhengig av tros- eller livssynstilhørighet betaler skatt og sender sine barn i militæret – og de må ha de sammen rettighetene uavhengig av hva de tror på eller ikke tror på. Borgerne må likebehandles, og det må legges til rette for at borgerne kan utøve sin tro eller livssyn fra vugge til grav.

STL anerkjenner at Dnk har noen fellesoppgaver som de andre ikke har: Gravferdsforvaltningen er en slik oppgave, og utgifter til den holdes således utenfor beregningsgrunnlaget for de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Likeså med kulturhistorisk verdifulle kirkebygg som f.eks Nidarosdomen og Gamle Aker kirke.

Dagens finansieringsordning skal revideres, spørsmålet er bare til hva, og hvor store endringer det blir. Mens dagens ordning har én ordning for Dnk og en kompensatorisk ordning for de andre, er det usikkert om dette er oppskriften for framtiden. Grunnloven legger riktignok opp til en slik tenkning, idet den slår fast at den «evangelisk-luthersk kirke, forblir Norges folkekirke og understøttes som sådan av staten», men betoner likebehandlingen når den slår fast at «Alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje». Uansett oppleves det uheldig at Dnk får en samlet sum, mens de andre får per medlem (talt både hos Dnk og sitt eget samfunn). Konsekvensene har vi sett ikke minst i høst da fokus har vært på synkende medlemstall hos Dnk som har medført større utbetalinger til den andre samfunnene og høyere utgifter for staten fordi stykkprisen per medlemmene i Dnk øker. De aller fleste ser at dette er en lite bærekraftig praksis.

4) Å holde tilbake finansiering
Diskusjonene den siste tiden har også handlet om hvordan man skal kunne holde tilbake overføringer til tros- og livssynssamfunn. I sommer vedtok Stortinget – etter et forslag fra SV – «å be regjeringen utrede mulighetene for å holde tilbake støtte til trossamfunn som oppfordrer til lovbrudd, tar imot utenlands finansiering fra stater som bryter med fundamentale menneskerettigheter eller andre alvorlige forhold som kan medføre tilbaketrekking av statlig støtte». Til dette er det å si at det allerede i dagens lov finnes muligheter for å stoppe finansiering. Loven fra 1969 henviser til «rett og sømd», der «rett» er norsk lov og «sømd» betyr «sømmelighet» eller «anstendighet». Det finnes gode grunner til å utrede hva «sømd» kan bety i praksis, men vi bør passer oss for at vi ikke her forbyr praksis vi ikke liker, men som er innenfor norsk lov. Nåløyet må ikke bli så smalt at vi ender opp med en situasjon der minoritetene finansierer majoriteten, og vi i det liberales tjeneste ender opp med illiberale praksiser. Når dette er sagt, er det verdt å merkes seg at den såkalte støtten, av mange anses som å være tilbakebetaling av skattebetalernes innskudd, og ikke en støtte som sådan.

5) STL ønsker en liberal politikk med få forbud og påbud på tros- og livssynsfeltet
Et løsere forhold mellom staten og Dnk betyr mye. Det betyr selvsagt mye for Dnk, det betyr mye for staten og samfunnet, og det betyr mye for de øvrige tros- og livssynssamfunnene. Når en ny lov på feltet blir vedtatt til neste år, legger den rammene for politikken på feltet.

Ingrid Rosendorf Joys
Dette er et sammendrag av foredraget hun holdt på Akademiet Også vi er kirken sitt seminar 22. april 2017.


Comments are closed.