Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Familie; feminisme og fertilitet

November 3, 2015      Kronikk      Torstein Seim      no responses

Tagged with:



Familie; feminisme og fertilitet. Den katolske kirkens kvinneproblem.

Av Anne Stensvold, professor ved Universitetet i Oslo.

Pave Frans sin reise til USA i september var som en signingsferd. Og som CNN-reporteren sa etter at den økumeniske seremonien på Ground Zero var over på fredag 25. september: denne paven er verdens moralske leder. Det er mulig. Men paven er også leder for en kirke med en umenneskelig kvinnepolitikk. Da pave Frans var på reise i Sør-Amerika prøvde feminister å benytte anledningen til å rette oppmerksomheten på de umenneskelige konsekvensene av pavekirkens kvinnesyn. En sak som slo sterkt igjennom i norske media var den 12 år gamle jenta i Paraguay som hadde født et barn etter å ha blitt voldtatt av sin stefar. Moren hadde søkt hjelp for å få utført abort, men familien var fattig, og abortlovgivningen i Paraguay åpnet ikke for noen unntak: I tråd med Den katolske kirkens lære er abort forbudt – uansett grunn. Om svangerskapet følger av voldtekt eller om morens liv står i fare spiller ingen rolle.

I følge Den katolske kirken er det “det uskyldige, ufødte liv” som skal beskyttes. Uansett. Hvilket kvinnesyn er det som tillater at en 11 år gammel jente som blir voldtatt blir tvunget til å føde et barn? Eller at en kvinne blir nektet behandling som kunne gjort hennes frisk, mens kroppen holdes kunstig i live for å redde fosteret hun bar på. Det siste eksemplet er fra det katolske Irland, som inntil i fjor hadde samme absolutte og prinsippfaste syn på abort som Paraguay og andre stater hvor pavekirken står sterkt, og påvirker både lovgiving, og politikk.

Enkeltskjebner er gode som eksempler for å illustrere urettferdighet. Men det man fortsatt lurer på er hvordan en religion som preker medmenneskelighet; medfølelse og ydmykhet kan – ikke bare forsvare, men kreve at kvinner gjøres til et offer – ikke for sine kroppslige funksjoner (reproduksjon), og som i eksempelet med 12-åringen – til og med at det er rett og rimelig at hun (jenta) skal fortsette å lide for den uretten hun er blitt påført av en annen (mann).

Hvordan er det mulig?

Den katolske kirken har en to tusen års lang tradisjon for teologiske utlegninger og etisk refleksjon. Men den strever med bakkekontakten når det gjelder alle saker som har med kvinner, familie og vanlige livsvilkår å gjøre. For dette er en tradisjon som er dominert av menn – for to tusen år siden og i dag. Denne mannsdominansen gjør selvsagt at kvinner kommer i annen rekke, og at menneske fremstår først og fremst som mann. Kvinner kommer kun i andre rekke og i en underordnet posisjon; Eva blir skapt av Adams kropp, og kvinner kan verken bli pave eller prest fordi hun først og fremst skal føde barn, mens menn skal skaffe mat, diskutere politikk og ta ansvar for kvinner og barn. Denne ordningen er klart beskrevet i Skapelsesberetningen, og forsvares iherdig av fundamentalister av alle slag. I tillegg til Bibelens sterke assosiasjoner mellom kvinne-reproduksjon, er den teologiske tradisjonen like kvinneundertrykkende. Gjennomgående strever teologene med å avdekke Guds vilje og grunnleggende prinsipper i skaperverket, inkludert menneskekroppen.

De groteske konsekvensene av dette menneskesynet har preget kristne samfunn helt til vårt tid. Kvinnefrigjøringsprosjektet som hadde så sterk politisk kraft i hele den vestlige verden på 1960-70tallet var et opprør mot undertrykkingen som tradisjonelle religioner står for. Når disse kvinnene kunne tenke så annerledes enn sine formødre, og mobilisere massene av vanlige kvinner (og menn) til et politisk oppgjør var det fordi de tradisjonelle religiøse organisasjonene og lederne hadde mistet mye av sin overbevisningskraft. De sto mer og mer alene om å forfekte et menneskesyn der mannen kom først og var viktigst, og kvinners plass var å føde barn, og støtte opp om mannens samfunnsfunksjon. Feministene på 1960-70tallet ville ut av privatsfæren (kjøkkenet) og inn i samfunnet (jobb, utdannelse og politisk innflytelse). Den katolske kirken var ikke med på dette prosjektet. Derimot skjerpet den sin kvinnepolitikk og begynte på en systematisk kamp mot likestilling av kjønnene. Kvinner er definert som passive offer for sin kropp og funksjon i menneskelig reproduksjon. Når man så vet at p-pillen ble lansert på det åpne markedet i løpet av 1960tallet, blir Den katolske kirkens kvinnesyn og familiepolitikk som et direkte angrep på kvinner. Mens argumenter om kjønnsdeling av arbeid og hjem har en viss logikk i før-moderne samfunn hvor kvinnene så å si gikk konstant gravide eller hadde ansvar for diebarn. Men når kvinner for første gang i historien var i stand til å planlegge og kontrollere når og hvor ofte hun skulle være gravid ble mulighetene for fullverdig samfunnsdeltagelse på lik linje med menn en praktisk mulighet.

Sammenligner vi kvinnesynet i de protestantiske kirkene som tillater kirkeledere og prester å gifte og mange også tillater kvinnelige prester, blir det tydelig at Den katolske kirkens kvinnesyn skyldes at kirkeorganisasjonen er totalt mannsdominert. Det er egentlig ganske logisk at ugifte menn bygger sin forståelse av kvinner på den kvinnen som har stått dem nærmest, og at de dyrker Maria og moderskapet og har liten forståelse for likestilling og kvinners rett til bestemmelse over sin egen kropp. Men det betyr ikke at det er rimelig eller rett at Den katolske kirken skal sette standarden for hvordan vi tenker om familien, feminisme og fertilitet.

 

Familiepolitikk

Denne høsten kommer familiepolitikk og -verdier til å settes under debatt. Paven har nemlig innkalt til bispesynode i Roma for å diskutere familien. Debatten vil også bli fulgt opp av norske media. Ikke fordi Norges katolikker er en enhetlig og innflytelsesrik gruppe (de utgjør mindre enn 1% av befolkningen, inkludert polske håndverkere), men fordi Den katolske kirkens interesse for familiepolitikk og tradisjonelle kjønnsroller finner gjenklang blant konservative (protestantiske) kristne i USA. Til sammen er disse to religiøse aktørene i stand til å påvirke agendaen for vestlig presse og for politisk debatt. Innflytelsen stopper ikke der. Religiøse organisasjoner er en del av sivilsamfunnet og inviteres systematisk inn i samarbeid og meningsutveksling med politiskere, statlige institusjoner og politiske organisasjoner. Religiøse organisasjoner alltid med der frivillige organisasjoner inviteres til diskusjon og rådgiving med utenriksdepartementet; partienes stortingsgruppe og direktorater. Så også i FN der sivilsamfunnet har vært invitert inn i diskusjoner fra starten (f.eks. Kirkenes Verdensråd). På 1990tallet fikk antall religiøse organisasjoner med konsultativ status i FN et voldsomt oppsving, og økningen fortsatte ut president Bush sin siste presidentperiode. I dag er det hundretalls små og bittesmå NGO i FN som deltar i diskusjoner på alle nivåer, men uten stemmerett, som er forbeholdt stater, som også er de som kommer med invitasjonene. Alle unntatt Den katolske kirken. For i motsetning til andre religiøse organisasjoner, er Den katolske kirken også en egen stat, populært kalt Vatikanstaten etter den bydelen i Roma som utgjør dens territorium. I offentlige sammenheng heter denne staten The Holy See; Den Hellige Stol, verdens minste suverene stat. Den ble opprettet gjennom en avtale med Mussolini’s fascistregime i 1929 (Lateran-avtalen)[1]. Hensikten var, som det heter i innledningen til avtalen “assuring to the Holy See a position de facto and de jure which shall guarantee absolute independence for the fulfillment of its exalted mission in the world”. Den har vært opptatt som “medlemsstat med observatør-status” siden 1964. Dette gir Den katolske kirken i en særstilling blant alle religioner. Der andre religiøse organisasjoner må vente på en invitasjon fra FN kan Den katolske kirken delta på lik linje med Norge og andre stater i forberedelsene til og gjennomføringen av FNs konferanser hvor den internasjonale dagsorden settes. Den offisielle posisjonen som “nasjonal”-stat gir katolske normer og verdier en politisk betydning; de blir ikke “bare” synspunktene til en religiøs medlemsorganisasjonen – hvilken den i realiteten er – men innspill i maktkampen som pågår mellom stater.

Med det skjeve kvinnesynet denne kirken har det ført til alvorlige tilbakeslag for kvinnesaken og for fattigdomspolitikken som føres i FN-regi. Vi har grunn til å glede oss over en pave som setter Den katolske kirken i et godt lys. Men til syvende og sist betyr ikke pavens tillitsvekkende og sympatiske utseende så mye, ei heller hans evne til å berøre ikke-katolske hjerters åndelige lengsel så lenge kirkens offisielle syn på kvinner og regelrett anti-feministiske syn på menneskelig seksualitet og reproduksjonsevne.

La det være helt klart: Abort er ikke et gode. Det er selvbestemmelse som er det. For hvem er moralsk berettiget til å bestemme om abort er nødvendig om ikke den gravide kvinnen selv? Når andre (kirken) bestemmer at all abort er mord, betyr det at fosteret mer enn den indiske tannlegen i Irland sitt liv, og mer enn den 11 år gamle jenta i Paraguay. Og når staten gir rette til å bestemme om en abort skal tas til en komite av medisinske og religiøse eksperter blir frakjennes kvinnen selvbestemmelse. Den norske staten gikk bort fra ordningen i 1975. Men i de fleste land i verden eksisterer den fortsatt. Det er et klart eksempel på at kvinner frakjennes moralsk ansvar. Ordningen hviler på en paternalistisk holdning og tradisjonell kristen fordømmelse av kvinnelig seksualitet: En gravid kvinne har vært seksuelt aktiv, og det må hun ta konsekvensene av. Det samme gjelder også for menn, i følge kristen moral, men det er som kjent ikke menn som blir enslige mødre.

Seksualitet eller sølibat

Den katolske kirken forbyr ikke bare abort, den har også et forbud mot all bruk av prevensjon. Enhver form for fertilitetskontrollerende midler avvises, det være seg p-pille eller kondom, kun abstinens (seksuell avholdenhet) kan godtas. Ett unntak er homofile som oppfordres til bruke kondom av helsemessige grunner, noe den forrige paven, Benedict XVI gjorde klart i flere intervjuer i 2009. Det betyr ikke at Den katolske kirken er tolerant når det gjelder homoseksualitet. Homoseksuelle har lov til å benytte seg av kondom for å unngå å få AIDS, men for heteroseksuelle menn er det ikke tillatt. Denne tilsynelatende ulogiske holdningen skyldes at Den katolske kirken ikke regner homoseksualitet som naturlig. For kirken er

seksualitet en naturlig funksjon knyttet til formering, og homoseksualitet er derfor ikke å betrakte som en seksuell aktivitet i det hele tatt, men perversjon.

Den heteroseksuelle mannen med full kontroll over sin kropp (abstinens) er idealet. Hvor finner man slike menn? I kirken. At det faller naturlig for dem å idealisere moderskapet, er ikke å undres over, for uten sine mødre ville de selv ikke finnes til. At de viser liten innsikt i kvinners seksualitet kan også forstås ut fra deres situasjon: hvem liker vel å tenke på sin mor som seksuelt aktivt? Men at menn med så snever og selvrefererende tenkemåte skal utforme retningslinjer og regler for kvinners liv faller på sin egen urimelighet.

Piken i Paraguay og tannlegen i Irland er bare to eksempler på en umenneskelig behandling som kvinner utsettes for, legitimert og begrunnet i Den katolske kirkens kvinnesyn. Vestlig opinion mobiliserer mot indiske småjenter som voldtas og blir hengt av landsbybefolkningen som straff; afghanske kvinner som steines fordi utroskap; saudi-arabiske kvinner som ikke kan reise uten tillatelse fra far eller ektemann. Den katolske kirken under pave Frans står for den samme logikken; den samme systematiske undertrykkelsen av mennesker med kvinnekropp – med begrensninger på sin frie vilje fordi dens verdi er ifølge kirken at den står i formeringens tjeneste. At kirkens menn ikke ser det problematiske i dette, er kanskje forståelig all den tid de lever i sølibat. Men at mange menn, som ikke hater kvinner, for å parafrasere den slående tittelen på feminist og kriminalforfatteren Stig Larssons bok, ikke har innsett rekkevidden av den teknologiske revolusjonen på seksuallivet, er en gåte. I mellomtiden står katolske kvinner alene med ansvaret for sitt likeverd; sitt moralske ansvar og sin frie vilje.

_____________

[1] Avtalen la begrensninger på Vatikanstatens utenrikspolitikk. Selv om den kunne ta en rolle i fredsforhandlinger, kunne den ikke være medlem av overnasjonale fredsinstitusjoner. Lateran-avtalens § 24 “In regard to the sovereignty appertaining to it also in international matters, the Holy See declares that it desires to take, and shall take, no part in any temporal rivalries between other States, nor in any international congresses called to settle such matters, save and except in the event of such parties making a mutual appeal to the pacific mission of the Holy See, the latter reserving in any event the right of exercising its moral and spiritual power.”

 

Foto: Vårt Land.



Comments are closed.