Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

OVEKs leder om Hvor går kirken idag

June 6, 2013      Forsiden, Leder      Pål Kolstø      no responses

Tagged with:



Pål Kolstø holdt foredrag på et møte arrangert av Katolsk Studentlag om ‘ Hvem er vi? hvor går vi?’ Han identifiserte klerikalisering som et økende problem i dagens kirke som fjerner den fra idealene formulert på Det annet vatikankonsil. Foredraget trykkes her.

 

«Hvem er vi og hvor går vi?»

Foredrag i Katolsk studentlag, Pål Kolstø 23. mai 2013

 

Takk for invitasjonen til denne diskusjonsaftenen. Jeg er for tiden leder for foreningen Også vi er Kirken-Norge, som er en reformbevegelse for legfolk så vel som geistlige i den katolske kirke. Mye av det jeg kommer til å si, vil være gjenkjennelig som OVEK-tanker. Samtidig vil jeg gjerne understreke at jeg taler på egne vegne og legger frem egne synspunkter.

Jeg konverterte for 30 år siden;  før det var jeg aktiv i Den norske kirke. Mange har spurt meg hvorfor jeg først konverterer til den katolske kirke, og etterpå går inn for å endre den. Resonnementet virker tilforlatelig, men er misvisende. Før jeg ble opptatt i kirken, gikk jeg til undervisning hos pater Albert Raulin i etasjen under her. Det var en stor opplevelse. Raulin var sterkt preget av Det annet vatikankonsil, og kjente mange av konsilfedrene personlig. Og det var den postkonsiliære kirken han fortalte om når vi satt sammen. Dette var ikke noen særgreie for dominikanerne og deres menighet av intellektuelle konvertitter i Neuberggata. Nei dette var kirken. Den gang.

Siden har mye forandret seg. Slik jeg ser det, er det ikke jeg som har beveget meg fra sentrum til utkanten av kirken, nei det er kirken som har beveget seg slik at det som var sentralt, er blitt mer marginalt.

Noe av det viktigste som skjedde under det 2. vatikankonsil, slik pater Raulin forklarte det, var at synet på legfolkets plass ble endret. Tidligere hadde det vært en klar tendens til å identifisere kirken med dens hierarki. Man begynte beskrivelsen av kirken fra toppen. Kirken var paven, kurien, kardinalene, erkebiskopene, biskopene, prestene, og ordensfolkene. til slutt nevnte man legfolket som dem kirken er til for.

Den russiske teologen Aleksej Khomjakov, som for øvrig var legmann, utformet sitt kirkesyn i eksplisitt polemikk mot katolsk ekklesiologi. Den sanne (dvs. den ortodokse) kirken, sa han, er en levende organisme. Den katolske kirke derimot var en topptung organisasjon. Katolikker var ikke medlemmer av kirken, hevdet han, men pavens undersåtter.

Khomjakovs kritikk var temmelig ensidig, og mye av den rammet også hardt hans egen svært hierarkiske og klerikale kirke. Og når hans kritikk, heldigvis, ikke rammer like godt i dag som  for 180 år siden, er det nettopp pga. Det annet vatikankonsil. Frem til da var kirken på mange måter utvilsomt en topptung og hierarkisk organisasjon. Ikke bare i sin fremtoning, men også i sin selvforståelse. Men konsilets dokument ”Gaudium et spes”, som omhandler kirkens konstitusjon, begynner med å slå fast at kirken, det er hele Guds folk. Det burde vært en selvfølgelighet, men var det altså ikke.

I mange år gikk jeg jevnlig til messe uten å tenke på at jeg skulle ha noe avstikkende standpunkter i Kirken. Ikke minst mottok min kone og jeg sterke impulser fra maristpatrene i Stavanger og deres spiritualitet. Men så har vi i andre sammenhenger blitt møtt med overraskende holdninger, synspunkter, og ikke minst praksiser, som har fylt oss med forvirring og sorg. Og jeg beklager hvis jeg ikke helt klarer å leve opp til innkallelsens krav om å holde meg til det prinsipielle, for det er nettopp i praksiser, i det levde liv som kristne, i menigheten, at troen og kirkeforståelsen utmyntes.

Mine eksempler nedenfor kan samles under en felles overskrift som jeg velger å kalle ’klerikalisering’. Motstand mot klerikalisering er ikke det samme som å undergrave prestens og sakramentenes sentrale posisjon i katolsk tro og fromhet. Selv om vi som katolske kristne selvsagt kan henvende oss direkte til Gud, og gjør det, er katolsk spiritualitet i viktige henseender en formidlet spiritualitet, formidlet gjennom sakramentene som i de fleste tilfeller kan utføres kun av presteviede. Klerikalisering, slik jeg forstår det, finner sted når prestens særstilling i tilbedelsen blir utvidet til å bli en opphøyet autoritet som står over legfolket også i andre, ja, alle, sammenhenger.

Her er noen eksempler i stikkordsform.

En viktig grunn til at jeg i sin tid konverterte, var det katolske kirkesyn der fellesskapet står sentralt. Den lutherske fromheten ble fort ’Jesus og eg’, for å si det litt stygt. Paulus uttrykker dette flott i metaforen med legemet og lemmene, der alle, alle, har sine oppgaver, nådegaver, som er like viktige. Der Jesus er hode, overhode, og ikke presten, eller paven. Nei selvsagt, vil dere si, det er vi alle enige om, så her glir jeg mao. over i stråmanns-argumentasjon? Men det jeg er opptatt av, er praksiser, ikke teori.

Motstykket til klerikaliseringen i lokalkirken er ultramontanismen på globalt nivå, i verdenskirken. Igjen, ingen er erklærte motstandere av den kollegialiteten i bispekollegiet som var ett av de andre viktige prinsippene det 2. vatikankonsil slo fast. Men igjen spør jeg etter hvordan kirken er organisert i praksis. Og her har det vært urovekkende tendenser, først under pave Johannes Paul II, som foretok en rekke bispeutnevnelser mot den stedlige kirkens uttrykkelige ønske, senere fulgt opp av Benedikt 16. I 1998 ble det også innført  en slags ’ex cathedra-uttalelser light’, kalt definitiv lære, der paven kan uttale seg om viktige læremessige og ordningsmessige spørsmål, uten å konferere med biskopene. Ved å formulere definitiv lære kan han erklære viktige debatter for avsluttet, og avvikende synspunkter for å være ukatolske. Dette er lære som ikke er ufeilbarlig, men heller ikke kan endres.

Den nye læren om ‘definitiv lære’ er grundig presentert og analysert av Ladislas Orsy SJ, i hans kapittel i boken Hellig Uro, som ble utgitt på Emilia forlag i fjor i samarbeid med ‘Også vi er i kirken’. Denne boken ble anmeldt nylig i St. Olav. Anmeldelsen var hovedsakelig negativ, men jeg  merket meg at anmelderen fremhevet Orsys kapittel som det beste i boken, men interessant nok uten å si noe om hva Orsy skrev om. I det følgende lener jeg meg tungt på Orsys artikkel.

I et apostolisk brev fra 1998 slås det fast at ‘Enhver ting som fremlegges på definitiv måte av kirkens læreembete vedrørende læren om tro og moral, det vil si hver eneste ting som er nødvendig å ivareta ærbødig og utlegge trofast, er en trosoverlevering som skal gis full og hel tilslutning og holdes fast ved. Følgelig er den som avviser disse erklæringer, som skal anses som definitive, i opposisjon til den katolske kirkes lære.’(Orsy, s. 188)

Vi merker oss at dette altså ikke bare gjelder spørsmål om tro men også om moral, og skal gjelde hver eneste ting som kirkens læreembete anser som nødvendig. Dette går langt ut over det såkalte ufeilbarlighetsdogmet fra 1870. Læren om pavens såkalte ufeilbarlighet ex cathedra gjelder ytterst få ting, i praksis de to Maria-dogmer, og er uttrykk for at kirken etter lang tids modning gir sin tilslutning til trosoppfatninger som har stått sterkt i folkedypet i århundrer. I motsetning til det apostoliske brev fra 1998 staket paven altså ved disse anledninger ikke ut ny lære, men stadfestet i etterkant trosoppfatninger som allerede er solid etablert.

Dominikanerpater Åge Hauken sa engang i denne salen at den katolske kirken nettopp fordi den holder seg med en lite knippe av grunnfestede dogmer, kan ha et mangfold av teologier. Det blir litt som ballasten i bunnen av et stort skip. Fordi den katolske kirke er et stort skip med solid ballast, kan den våge seg ut i hardt vær og kraftige teologiske stormer uten å frykte for å kullseile eller å bli slått ut av kurs. Dette i motsetning til små flatbunnede  protestantiske prammene der folkene ombord  har god grunn til å frykte ethvert lite vindkast. (jeg håper eventuelle protestanter i salen bærer over med litt konfesjonell polemikk, som av plasshensyn nødvendigvis blir noe unyansert.) Skal vi nå måtte tro at  mannskapet også på det katolske kirkeskipet er blitt fryktsomt og redd for den vinden som blåser hvor den vil (Joh. 3,8) ? I den ‘verdslige’ verden tenker vi gjerne at de regimer som må begrense ordskiftet ved å ty til sensur, gjerne har sviktende tiltro til styrken i sine egne  argumenter. På hvilke måter er dette annerledes i troens verden og i kirken?

Proklamasjonen av definitiv lære var i seg selv, for øvrig, en radikal endring av kirkens lære, et eklatant brudd med hva det 2. Vatikankonsil hadde forfektet. Slik Orsy legger det frem, hadde Konsilet funnet en holdbar balanse mellom fornyelse og tradisjon, mellom mangfold og enhet. Samtidig som konsilet slo fast at ‘Sannhetens Ånd får Guds folk til usvikelig å holde fast ved det som en gang for alle er overgitt til de hellige’, så ble de troende også oppfordret til ‘med sikker dømmekraft å trenge dypere inn i troen og gi den en rikere virkeliggjørelse’ (s. 185) Her ivaretar uttrykket  ‘usvikelig holde fast ved’ behovet for stabilitet, mens påbudet om å ‘trenge dypere inn’ åpnet opp for nytenking og forandring. Pave Johannes 23. uttrykte dette i en encyklika fra 1959 slik:’ I de ting som er nødvendige, enhet; i de ting som kan være gjenstand for tvil, frihet; i alle ting, kjærlighet’. Pater Orsy kommenterer dette slik: med læren om definitiv lære overføres enkelte læresetninger fra ‘de ting som kan være gjenstand for tvil’ til ‘de ting som er nødvendige’.

Den postkonsiliære kirkeretten slo på den ene siden fast at ’en person må tro med guddommelig og katolsk tro alt det som inneholdes i Guds ord…’, og på den annen side  lærte den ‘at de som er beskjeftiget med de hellige disipliner, må ha en tilbørlig frihet til å forske og å uttrykke sin velbetenkte mening når det gjelder forhold der de har ekspertise, idet de samtidig viser kirkens læreembete den ærbødighet som tilkommer det.’(s.187)

Det er befriende å vite at det ikke behøver å være noen motsetning mellom troskap til kirken og akademisk frihet. Igjen mener jeg at vi som katolske troende har et bedre grunnlag for forskningens frihet enn mange protestanter. Som kjent lærte Thomas at fornuften, den naturlige teologi, kan si oss svært mye om Gud og verden. Åpenbaringen i Kristus bygger på, og står ikke i motstrid, til de innsikter fornuften og erfaringen gir oss. Jeg merker meg også at Katolsk studentlag har valgt Fides et Ratio som sitt motto. Derfor kan for eksempel en troende forsker som søster Katarina Pajchel studere partikkelfysikk og drive jakt på Higg’s particle, også kalt ‘the God particle’, uten å oppleve dette som trosanfektende, i motsetning til amerikanske (og norske) fundamentalister som aktivt bekjemper darwinismen og ‘the big bang’-teorien, fordi de er redde for at  det undergraver troen på en Skapergud.

Dette med akademisk frihet er et spesialtilfelle av samvittighetsfriheten  som arrangørene bad oss spesielt komme inn på i dag. Det 2. Vatikankonsil behandlet samvittighetsfriheten i første rekke i Dekretet om religionsfriheten. Konsilet brøt der over tvert med det som hadde vært kirkens lære siden pave Pius IX i en syllabus i 1864 fordømte den lære at ‘det står mennesket fritt å slutte seg til og bekjenne enhver religion som det, veiledet av fornuften, holder for sann’. 100 år senere slo Konsilet fast at ‘mennesket har rett til religionsfrihet’ og la til at denne friheten ‘har sitt grunnlag ikke i subjektive behov hos enkeltmennesker, men i selve menneskenaturen.’

Samvittighetsfrihet er altså ikke noe man aller nådigst innvilger ikke-katolikker, men fremstilles som en grunnbetingelse for sant menneskelig liv. Som Nils Heyerdahls skriver i en utmerket artikkel fra 1973: ‘trosaktens fundamentale betingelse er frihet’, og han fortsetter: ‘Konsilet gir i virkeligheten sin utvetydige tilslutning til grunnprinsippet i det man gjerne kaller det pluralistiske samfunn.’

Samvittigheten er ikke, og kan ikke i seg selv, være ufeilbarlig, langt i fra. Den er ikke forutsetningsløs, men  dannes, og det forventes av troende katolikker at de  søker å komme under innflytelse der samvittigheten dannes på en god måte. Men om samvittigheten aldri så meget kan bygge på et sviktende grunnlag, må vi allikevel alltid følge den. ’Vatikankonsilet fastslår menneskets ubetingede plikt til å følge sin samvittighet’, skriver Heyerdahl.

Tror vi at kirkens lære er ikke bare sann og god, men også overbevisende sann og god? I så fall burde vi ikke være redd for å la den konkurrere på livssynsmarkedet på lik linje med andre livssyn. Uansett har  vi ikke noe valg: det pluralistiske samfunn er kommet for å bli.

Helt til slutt: hvem er vi og hvor går vi? Jo, vi er lemmer på Kristi legeme, vi er fellesskapet av troende. Og hvor går vi? Som Augustin sa, å være troende er å være underveis, på vandring, livet er en pilegrimsreise, i denne verden har vi ikke en by som består (Peter). Vi strekker oss etter det som ligger foran (Paulus). Også derfor må kirken alltid være i oppbrudd, som noen kjente norske katolikker  uttrykte det i 1973  i en boktittel inspirert av Det annet vatikankonsil.

Det har nettopp skjedd et vaktskifte i Vatikanet. Overhyrden er byttet ut; retningen på vandringen ligger fast, den går mot det lovede land. Men mye tyder på at organiseringen av denne pilegrimsferden vil kunne bli endret under pave Frans. Det er det mange som tror, og som også jeg håper og tror inntil han evt. skulle gjøre eller si noe som tvinger meg til å revidere oppfatning. Å være en troende er å leve i håpet.



Comments are closed.