Nyhetsbrev

Nyhetsbrevet er nå nedlagt. Alle tidligere utgaver kan finnes i arkivet.
Les arkivet...

Medlemsskap

For medlemsskap
send epost til
medlemsservice
(a)ogsavierkirken.no

Farvel Benedict XVI

February 26, 2013      Leder      Pål Kolstø      no responses

Tagged with:



Når pave Benedict XVI overraskende meddelte at han vil gå av, skrev mediene at han forlater en kirke i dyp krise. Mange av reportasjene var bygget på svakt faktagrunnlag og var derfor lette å avvise. Sett fra Norge, hvor vi har god prestedekning og god messedeltakelse sammenlignet med mange andre land og andre trossamfunn, kan man virkelig fristes til å bagatellisere Kirkens problemer. Men krisen er reell og ikke minst knyttet til Vatikanet lukkede ledelseskultur.

Det er veldig mye vi ikke vet om hvordan beslutninger fattes i Vatikanet. Det siver ut rykter om intriger og indre maktkamper. En sjelden gang kommer noe til overflaten som når pavens butler ble arrestert i fjor for å ha stjålet og offentliggjort hemmeligstemplede dokumenter. Dette var åpenbart gjort for å skade konkrete personer i kirkens ledelse, men hvem? Og hvem står bak? Dette vet vi ikke og vil kanskje aldri få vite sikkert.

Det eneste som synes noenlunde sikkert, er at Benedict XVI ikke har hatt kontrollen.

Som Kardinal Ratzinger hadde han vært leder for Troskongregasjonen, og hadde vært en av Johannes Paul II nærmeste medarbeidere. Han hadde fått oppnavnet ’pavens rottweiler’ på grunn av de ofte harde utfallene Troskongregasjonen hadde kommet med overfor liberale og radikale teologer. Mange hadde fryktet at han som pave ville bli en slags tysk jernkansler med tiara. Det har ikke slått til. Er rottweileren plutselig blitt en puddel? For å forklare hans tilsynelatende metamorfose hevder enkelte nå at også som leder for Troskongregasjonen hadde Benedict XVI egentlig vært en fredens og forsoningens mann, men var blitt overkjørt av mer reaksjonære underordnede. Hvis det er riktig, valgte kurien med åpne øyne er svak pave.

Av de mange uheldige utspill som har skadet Vatikanets autoritet under Benedict XVI er nok opphevelsen av eksommunikasjonen av Richard Williamson i 2009 det mest alvorlige. Williamson var en av fire biskoper som var blitt konsekrert av den reaksjonære erkebiskopen Marcel Lefevre, og han var en av lederne for det skismatiske Prestebrorskapet St. Pius X. Mange undret seg over at Vatikanet, som så ofte hadde reagert mot liberale teologer med å støte dem ut, nå så det som en prioritert oppgave å hente inn i varmen de tradisjonalistene som ikke ville godta Det annet Vatikankonsil. Dette i seg selv er et stort tankekors, men den største skandalen var knyttet til at Williamson var holocaustfornekter. Hvordan kunne han da være godtagbar for Vatikanet?

Her forelligger det etter min oppfatning logiske sett bare tre mulige forklaringer. 1. Benedict XVI var klar over Williamsons uttalelser om Holocaust, men valgte å overse dem. 2. Benedict XVI kjente ikke til Williamsons uttalelser om Holocaust, men de i Vatikanets byråkrati som hadde arbeidet med saken, gjorde det. 3 Ingen i Vatikanet var klar over Williamsons uttalelser om Holocaust til tross for at de var åpent tilgjengelige på internett.

Av disse mulighetene utelukker jeg helt den første. De to vi blir blir sittende igjen med betyr enten at 1. Vatikanets byråkrati synes ikke holocaustfornektelse er noe problem (og ser heller ikken noen grunn til å informere Paven om det) eller 2. Vatikanets byråkrati er ikke i stand til å gjenomføre et enkelt internettsøk. Enten en brungrumset eller en udugelig toppledelse i vår Kirke. Da kan man ikke si at Kirken ikke er i krise.

En av de reformene kirken åpenbart trenger aller mest, er større åpenhelt og accountability i de innerste korridorer.

Pål Kolstø,
Leder OVEK

Når dette skrives, er det fortsatt ikke klart hvem som blir ny pave.

Picture (CC) Mateus



Comments are closed.